Debatt

Kort sagt, tirsdag 15. august

  • Debattredaksjonen

Nobelprisen i litteratur. Timeout i barneoppdragelsen. Dette er dagens kortinnlegg.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

En skam å gi nobelprisen til Handke

Det er en skam å utdele nobelprisen i litteratur til den kontroversielle forfatteren Peter Handke. For fem år siden fikk Peter Handke Ibsen-prisen. Mange var kritiske til tildelingen da og nå, også jeg.

Juryen begikk en stor feil da den vurderte Handkes verk uavhengig av hans uforbeholdne støtte til krigsforbrytere med hendene fulle av blod fra uskyldige mennesker. Hvorfor overså juryen det faktum at Handke hadde nær kontakt med serbiske forbrytere, var gjest i Slobodan Milosevics krigsforbrytercelle i Haag og talte i hans begravelse?

Jeg og andre overlevende krigsofre fra Srebrenica er meget skuffet over tildelingen og føler oss nok en gang fornærmet og ydmyket. Hva blir det neste?

Sukrija Meholjic, Røyken


Timeout er ikke greit

I Aftenposten onsdag 9. oktober stiller Anne-Line Bjerknes det betimelige spørsmålet om det er greit å bruke timeout i barnehagen?
Timeout er en form for skammekrok hvor barnet blir isolert fra resten av gruppen, tiden kan variere.

TV-serien Supernanny ble dessverre vist på en norsk TV-kanal, og her brukte supernanny timeout hyppig og viste til at det var effektivt. Barnet ropte at det skulle være snilt når det ikke orket å sitte stille lenger og være isolert fra de andre. Straffen var effektiv, og barnet «lærte» å oppføre seg – trodde de som forfektet metoden.

I tradisjonell læringspsykologi kaller vi dette negativ forsterkning, som kjennetegnes ved å bruke straff og sanksjoner.

I læringspsykologien har vi også begrepene positiv forsterkning og null forsterkning. Positiv forsterkning er ros og belønning, null forsterkning er å overse en handling eller hendelse, altså ikke gi barnet noe form for oppmerksomhet.

Å bruke læringspsykologien i oppdragelsen kan være effektivt, men bunner ut ifra behaviorismen, som har et instrumentelt syn på barnet – en slags tingliggjøring av individet. Et slikt syn og metode har ingenting å gjøre med å oppdra barn. Men det kan være nyttig ved dressering av for eksempel hund.
Oppdragelse er «fremelsking av barnets iboende muligheter» (Strømøy 2015).

Denne definisjonen ser på barnet som likeverdig med den voksne og har et relasjonelt og demokratisk menneskesyn. Vi må i dialog med barnet, straff har ingen hensikt.

Målet med oppdragelsen er å hjelpe barnet til å bli selvstendig, med en god selvfølelse og en godt utviklet empatisk evne.

Under et foredrag jeg holdt en gang, spurte en mor fra salen om det var greit å stenge poden på rommet og låse døren til han hadde roet seg. Det var effektivt, sa hun. Å behandle barn slik er et overgrep.

I dag har vi så mye kunnskap om barn, og den må vi bruke.

Et hjertesukk fra meg som også driver med hunder: De fleste hundeoppdrettere i dag selger ikke valpene sine uten å være viss på at de og den nye eieren deltar på hvalpekurs.

Hva med nybakte foreldre?

Tone Strømøy, Oslo Met, universitetslektor og forfatter av boken «Oppdragelse mellom frihet og grenser»


  • Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Kort sagt
  2. Nobelprisen i litteratur
  3. Ibsen-prisen

Kort sagt

  1. DEBATT

    Kort sagt, onsdag 25. november

  2. DEBATT

    Kort sagt, tirsdag 24. november

  3. DEBATT

    Kort sagt, fredag 20. november

  4. DEBATT

    Kort sagt, onsdag 18. november

  5. DEBATT

    Kort sagt, tirsdag 17. november

  6. DEBATT

    Kort sagt, mandag 16. november