Debatt

Kort sagt, tirsdag 19. november

  • Debattredaksjonen

Y-blokken bør ikke rives. Bom i kritikk mot klimarapport. Ikke vent på pekefinger om klimakrav i byggeforskriften. Utvisningssaken. Dette er dagens kortinnlegg!

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Leve Y-blokken, tross alt

Til Aftenposten 13. november forkynner arkitekturhistoriker Ulf Grønvold at Y-blokken ikke bare bør rives, den burde aldri blitt bygget. Jeg er enig i det siste. Y-blokken burde antagelig ikke vært bygget. Likevel mener jeg at den ikke bør rives. Henger dette på greip? Ja!

Y-blokken var et stykke samtidsarkitektur på 60-tallet, planlagt på 50-tallet, hvor teorier og bygninger fra bl.a. Le Corbusier og Niemayer kan spores. Sistnevnte er mannen bak paviljongbyen Brasília. Le Corbusier og Niemayer satte spor på godt og vondt. I samspill med Høyblokken ville Erling Viksjø gi regjeringen et stykke arkitektur som speilet tidsånden. Y-blokken kom noen år etter Høyblokken, siden den bl.a. måtte bygges i sammenheng med lokket over ring 1. En stolt Viksjø mente at den nye Arne Garborgs plass, oppå lokket, ville fylles av folkeliv og entusiasme. Der tok han vitterlig feil.

Oslo er full av bygninger og planer som aldri burde blitt fullbyrdet. De nye regjeringskvartalene vil trolig, hvis de bygges som planlagt, havne i samme kategori. Nå er de allerede utskjelt, og verre vil det bli om ti år. Men om femti år vil det kanskje kalles et kvalitetsmessig godt eksempel på byggeri fra tidlig 2000-tall, som aldri burde vært oppført.

Slik nettopp Y-blokken er for 1960-tallet. Mye av det som ble bygget på 50-60-tallet, er trolig og forhåpentlig borte på slutten av vårt århundre. Forhåpentlig vil mye av det som bygges i dag, også være borte. Men det lille av kvalitet og tidsånd som kan dokumentere periodene, må få stå. Og da er vel Y-blokken fra 50–60 årene på topp tre her i byen?

Versailles rives ikke, selv om anlegget var den totale galskapen, eller et feilgrep, om man vil. Anlegget knakk Frankrikes nasjonale økonomi, uten sammenligning for øvrig.

Grønvold hevder «at man ikke kan redde en mislykket bygning på grunn av en Picasso». Men det er ikke Picasso som gjør bygningen verneverdig. Det er den gjennomgående kvaliteten, detaljeringen, overflatene og det flotte sentrale trapperommet i bygningen vi må ta vare på, samt Picasso/Nesjar. Selv om bygningen var et byplanmessig feilgrep, sett med dagens øyne.

Øyvind Mo, sivilarkitekt


Statkraft på glattisen

Det internasjonale energibyrået (IEA) undervurderer fornybarutviklingen, skriver Statkraft i et debattinnlegg om IEAs 13. årlige rapport. IEA har to forskjellige typer scenario: Et som viser hvor verden politisk står og ett miljøalternativ for hvor vi må. Statkraft kritiserer IEA for lave anslag for solkraft og at dette har to årsaker. Først at politisk vilje til å bidra til fornybar energi ikke er med. Feil, ambisjoner er med.

Så påstår at IEA ikke kjenner dagens kostnad for utbygging av fornybar energi. Dette er pinlig. IEA vet det meste om prisutviklingen for solkraft, om hindringer for utbygging, og levetid, dokumentert i detalj i andre rapporter. IEA forventer at det blir 300 GW ny solkraft pr. år i 2040 i miljøalternativet. Dette er i overkant av hva en annen global aktør, Bloomberg NEF, mener.

Statkraft anslår at verden kan få 80 prosent av sin strøm fra fornybare kilder i 2050 og sier at IEA anslår 40 prosent. Statkraft bruker feil alternativ. IEA anslår 68 prosent i miljøalternativet. Dessuten går ikke IEA lenger enn til 2040 i sin analyse. Det blir til 80 prosent i 2050?

Tore Killingland, klimarådgiver, TK Energy


Ikke vent på pekefingeren

I Aftenposten 15. november ber sjefene i AS Rockwool, Sweco Norge AS, Veidekke ASA, Aspelin Ramm og Protan AS om at det stilles strenger klimakrav til bygge- og anleggsbransjen.

Norsk Kommunalteknisk Forening stiller seg bak å innarbeide klimakrav i byggeforskriften. Samtidig er det mye som kan gjøres, uten å måtte gå via lov- eller forskriftsendring. Da må bestillerne, ikke minst kommunene som landets største byggherre, kreve mer av overfor bygge- og anleggsbransjen.

Samtidig skal vi ha forståelse for at ikke alle har like brede skuldre til å bære utvikling av nye rutiner, krav og arbeidsmetoder. Noen må derfor gå foran, eller være villig til å bære mer av børen. Dette skjer i Kommune-Norge, der tidvis store kommuner kan ta noe av risikoen en mindre entreprenør ikke har økonomi til.

Norsk Kommunalteknisk Forening applauderer engasjementet til de store aktørene i bygg- og anleggsbransjen. Det er imidlertid ingen grunn til å vente på pekefinger fra staten. Tvert imot – la oss ta samfunnsansvaret og gå foran.

Rune Aale-Hansen adm.dir. i Norsk Kommunalteknisk Forening


Ikke skyld på manglende lovhjemmel

I kjølvannet av «Mahsa-saken» har det blitt hevdet at alternativene ved brudd på utlendingsloven er enten utvisning eller ingen reaksjon.

Dette er feil. Det er hjemmel i både utlendingsloven og straffeloven til å sanksjonere en overtredelse med en straffereaksjon fremfor å utvise, for eksempel dersom en person har oppgitt uriktige opplysninger av betydning for sin utlendingssak.

Adgangen til å benytte seg av straff ved slike overtredelser er noe utlendingsmyndighetene vektlegger i utvisningssaker med følgende standardformulering:

«Å gi uriktige opplysninger til norske myndigheter er også straffbart, jf. utlendingsloven § 108 annet ledd bokstav c og straffeloven § 221.[…] Selv om slike overtredelser normalt også kan medføre straffeansvar, vil det prosessøkonomisk være en fordel om det kan treffes utvisningsvedtak uten rettskraftig straffereaksjon».

Årsaken til at man ikke benytter seg av alternative reaksjoner i mange utvisningssaker, er med andre ord ikke manglende lovhjemmel. Det skyldes at dette er ansett som en prosessøkonomisk enklere løsning, og at en enkel løsning tillegges mer vekt enn hensynet til barnets og familiens beste.

Det kan imidlertid stilles spørsmål ved om utvisning er den samfunnsøkonomisk beste løsningen på sikt, både med tanke på den oppfølgingen barna vil ha behov for og følgelig den gjenværende omsorgspersonens kapasitet til å forbli i arbeidslivet.

Félix Olivier Helle, advokatfullmektig

  • Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Kort sagt
  2. Regjeringskvartalet
  3. Byutvikling
  4. Medisin