Debatt

Nato skal i tenkeboksen. Det bør bli historisk! | Kai Eide

  • Kai Eide
    Tidligere NATO-ambassadør

Valget i november vil avgjøre om vi fortsatt skal stå overfor et uforutsigbart USA, eller om tilliten mellom USA og Europa kan gjenopprettes, skriver Kai Eide. På bildet: Donald Trump og Jens Stoltenberg. Frank Augstein / AP / NTB scanpix

Oppgaven bør nå være å definere en ny dagsorden og finne frem til, eller skape, egnede fora for nye forhandlinger.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Nå skal Nato innlede en «refleksjonsprosess» for å styrke sin politiske dimensjon. Det var konklusjonen fra toppmøtet i London i desember. Beslutningen leder tankene tilbake til Harmel-rapporten fra 1967. Harmel var da Belgias utenriksminister.

Rapporten tok – for første gang – til orde for avspenning overfor motstanderne i øst gjennom en «overbevisende, tålmodig og udramatisk politikk». Den ble et vendepunkt i en periode preget av kald krig.

Ny virkelighet

Verden har endret seg dramatisk. Geografien i Europa er ny etter Sovjetunionens fall og Natos utvidelser. Kina er blitt en supermakt. Midtøsten er fullt av farlige konflikter. Og teknologien har utviklet seg med nye våpen, ikke minst i cyber-rommet. Harmel-rapportens konklusjon utgjorde en kursomlegging for å trygge vår felles sikkerhet. Å stole på militære virkemidler alene var kostbart og farlig.

Utgangspunktet er nå det samme som den gang: Nato må nå tenke nytt – i en ny virkelighet, men med samme siktemål.

Bred dialog med Russland

For mange europeiske NATO-land er forholdet til Russland fortsatt det sentrale. Russerne ruster opp og moderniserer. Selv om landets forsvarsbudsjett ikke er en tiendedel av det amerikanske, gir russisk opptreden grunn til bekymring.

USA vil fremover vie større oppmerksomhet til Stillehavsregionen og forholdet til Kina. Dermed vil amerikansk ressursbruk forskyves. Da må europeerne vise klarhet i forsvarspolitikken, men også ta en lederrolle for å få til en bred dialog med Russland.

Første henvisning til Kina

London-erklæringen inneholdt – for første gang i et NATO-dokument – en henvising til Kina. Landets fremmarsj er en utfordring med hensyn til økonomisk hegemoni og ny teknologi. Det siste er også av sikkerhetspolitisk betydning. Og utbyggingen av Kinas militærmakt kan sette stabiliteten i Stillehavsområdet på prøve.

Men Nato er et atlantisk fellesskap og må unngå å bli dratt inn i konflikter i denne regionen. Det ville innebære en dramatisk omlegging av alliansens politikk, langt utover den – ikke udelt vellykkede – rollen Nato har spilt i Afghanistan, Libya og Irak. Samtidig vil det trekke ressurser vekk fra det atlantiske kjerneområdet.

Trumps tenkning er farlig

Trumps mest krevende utspill kom i januar, hvor han tok til orde for et «Nato – Middle East». Han ønsket å utvide Nato i den konfliktfylte regionen og oppfordret allierte til å gjøre mer i Midtøsten.

Trumps tenkning er farlig fordi hans politikk i Midtøsten gir næring til konflikter og rivalisering, som gjør regionen farligere. Israel og Saudi-Arabia er hans nærmeste allierte og Iran den store motstanderen. Det berører Europa mer enn USA. Invasjonen av Irak i 2003 – og så mishandlingen av landet – bidro til oppblomstringen av IS og en alvorlig flyktningkrise. Det har Europa betalt dyrt for.

Europeisk politikk forsøker å balansere mellom rivalene i regionen. Et større NATO-engasjement kan bli oppfattet som et redskap for amerikansk politikk og gjøre oss mer sårbare for ekstremistiske krefter.

Bør ikke ha hastverk

Nato bør ikke ha hastverk med sin refleksjonsprosess. Og den må ta inn over seg at ansvaret for konfliktnivået er svært sammensatt. En amerikansk valgkamptid egner seg dårlig for sindige refleksjoner. Valget i november vil avgjøre om vi fortsatt skal stå overfor et uforutsigbart USA, eller om tilliten mellom USA og Europa kan gjenopprettes.

I mellomtiden er det klokt å avstå fra nye eller større engasjementer i andre regioner. Og tanken om utvidelse med nye medlemmer bør nå legges til side – uansett hvor kandidatene måtte ligge.

Harmel-rapporten bidro til en åpning østover, til nye forhandlinger og samarbeidsfora. Det manglet ikke på skeptiske stemmer, som mente at den såkalte Sluttakten fra Helsinki i 1975 sementerte delingen av Europa i stedet for å fjerne den. Dagens situasjon er enda mer krevende. Avtaler er sagt opp og samarbeidsfora er svekket. Oppgaven bør nå være å definere en ny dagsorden og finne frem til, eller skape, egnede fora for nye forhandlinger. Da kan Natos refleksjoner bli historiske.


Følg Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Nato
  2. Sikkerhetspolitikk
  3. Amerikansk politikk
  4. Forsvarspolitikk
  5. Russland
  6. Kina
  7. Midtøsten

Relevante artikler

  1. KRONIKK

    Norge som frontlinje mot Russland

  2. KOMMENTAR

    Verden er i krise, men fungerer likevel

  3. VERDEN

    USA trekker seg fra våpenkontrollavtale

  4. KOMMENTAR

    En ny kald krig som ingen ønsker seg

  5. VERDEN

    Stoltenberg presses fra alle kanter. Nå raser også oppslutningen om Nato.

  6. VERDEN

    I 40 år har Iran og USA vært erkefiender. 444 dager snudde opp ned på forholdet.