Debatt

Anonyme personkarakteristikker og påstander det er umulig å bevise, bør ikke få komme på trykk

  • Anki Gerhardsen
    Anki Gerhardsen
    Medlem av Norsk Presseforbunds kildeutvalg

At personangrep som fremsettes anonymt, skal være faktasjekket, burde være minste felles multiplum for alle som driver med journalistikk, skriver Anki Gerhardsen. Foto: Nadia Norskott

Den som tillater slike anonyme utspill, inviterer samtidig til overdrivelser og manipulasjon.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

«Det er vanskelig å forsvare seg mot karakteristikker, og det er feigt. Det setter den som blir omtalt i en håpløs situasjon. Det kan til og med være oppdiktede påstander som journalisten har funnet på selv.»

Dette sitatet oppsummerer langt på vei hvorfor personkarakteristikker og påstander det er umulig å bevise, ikke bør få komme på trykk anonymt. Allikevel er det flere norske redaktører som bagatelliserer problemet: VG, Dagbladet og Aftenposten også.

Endringsforslag på høring

Debatten handler om hvorvidt Vær varsom-plakaten skal få et nytt punkt som begrenser denne praksisen. Diskusjonen er oppe fordi Kildeutvalgets forslag til endringer er ute på høring, og det er særlig strid rundt formuleringen «Personkarakteristikker og udokumenterbare påstander bør ikke fremsettes anonymt».

Gard Steiro, sjefredaktør i VG, sier til Klassekampen at dette allerede ligger implisitt i regelen om aktsomhet i behandlingen av informasjon fra anonyme kilder.

Den som går norsk presse etter i sømmene, vil se at det ikke er så opplagt.

Utbredt og uheldig

Sitatet innledningsvis er hentet fra utvalgets rapport. Det er ett av svært mange innspill fra kilder, journalister og også redaktører som beskriver hvor utbredt og hvor uheldig bruken av slike anonyme ytringer er. Jeg har deltatt i Kildeutvalget, og har vært med på å gjøre en rekke av de rundt hundre intervjuene rapporten og rapportens konklusjoner er basert på.

De aller fleste er enige i at pressen skal ha vide fullmakter for å utøve sitt samfunnsmandat. Uten en fri presse er ikke demokratiet reelt. Så enkelt og så alvorlig er det, og det er derfor lett å forstå hvorfor redaktørene er så lite villige til å stramme inn.

Metoder som sikrer fakta

Men for at journalistikken skal være til å stole på, må den basere seg på metoder som sikrer fakta, fair play og åpenhet. Publikum skal på selvstendig grunnlag få vurdere kildens troverdighet og agenda, og den som utsettes for krass kritikk, skal ha en faktisk mulighet til å forsvare seg.

Det betyr at anonyme kilder bare skal brukes unntaksvis, og kun for å få frem vesentlig informasjon som det ellers ville ha vært umulig å fremskaffe.

Umulig å vurdere sannhetsgehalten

Å karakterisere andres personlighet eller væremåte med ulne, negative begreper som enhver kan definere innholdet i selv, er svært sjelden en del av denne vesentligheten. Den som tillater slike anonyme utspill, inviterer samtidig til overdrivelser og manipulasjon.

Håpløst å håndtere for den som rammes, kostnadsfritt for den som snakker, umulig å vurdere sannhetsgehalten i for publikum. Da er det tilliten til journalistikken som legges i potten.

Hvor skal grensen gå?

Pressens bruk av slike anonyme ytringer øker når sakene handler om politisk maktkamp eller konflikter på en arbeidsplass. Her er et konkret eksempel fra journalisten.no da Morgenbladet slet med relasjonen redaktør-ansatte for et knapt år siden:

«Flere av dem sier at de sliter med søvnløshet, angstsymptomer og andre ting (...), de fleste peker på at årsaken er måten ansvarlig redaktør Anna B. Jenssen opptrer på som leder.»

Å la ansatte få si at de er misfornøyde med sjefen, er etisk uproblematisk.Å la dem anonymt få hevde at det er sjefens skyld at de har angst, er noe ganske annet, men det er vanskelig å se at Vær varsom-plakatens oppfordring om «aktsomhet» gir god veiledning om hvor grensen skal gå.

Kan fortsatt skrive om varslere

Noen er redde for at journalistene ikke kan skrive om varslere hvis det skal bli vanskeligere å ytre seg anonymt. Det er ingen grunn til slik bekymring.

Er det levert inn varsler, er dette et forhold som kan dokumenteres. Hvis varslingen skjer via pressen, kreves det ikke noe mer enn at journalisten må forsikre seg om at det som påstås anonymt er sant.

Forvirring om presseetikken

Kildeutvalget ble satt ned av Norsk Presseforbund etter at VG bommet så katastrofalt i arbeidet med kilden Sofie Bakkemyr fra Bar Vulkan. Nå ser en del av redaktørene ut til å tro at det er Bar Vulkan-saken vi har i tankene når vi foreslår endringer. Det er det ikke.

Våre forslag til endringer kommer fordi det hersker forvirring om presseetikken i svært mange av landets redaksjoner, og fordi særlig bruken av anonyme kilder er svakt regulert. Ja, mange avishus har valgt å lage interne husregler med en strengere standard, og også Norsk Journalistlag uttrykker ønske om et skjerpet etisk regelverk.

Da er det trist at redaktørene for Norges største aviser stritter imot. At personangrep som fremsettes anonymt skal være faktasjekket, burde være minste felles multiplum for alle som driver med journalistikk.

  1. Les også

    Presseetikken er god nok, praksis må skjerpes

  2. Les også

    #Metoo har medført en slumsete holdning til Vær varsom-plakatens krav om kildekritikk | Anki Gerhardsen

  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Presseetikk
  2. Debatt
  3. Journalistikk

Relevante artikler

  1. KRONIKK

    Mediene snakker helst om presseetikk med seg selv. Jeg savner publikums perspektiv.

  2. DEBATT

    Vær varsom-plakaten trenger klargjøring

  3. KULTUR

    Shabana Rehman har klaget inn Vårt Land for PFU

  4. DEBATT

    Selv om faktasjekk er en annerledes form for journalistikk, er den fremdeles journalistikk

  5. DEBATT

    Pressen gir etter for dem som vil hindre fri debatt

  6. DEBATT

    Vårt Land-redaktør svarer på kritikk om «rå» journalistikk mot Shabana Rehman