Kort sagt, søndag 5. januar
FFIs rapport om effektivisering i forsvarssektoren. Trygdeskandalen. Dette er dagens kortinnlegg.
Vesentlig, Aftenposten?
Forsvarssektoren er sannsynligvis blant de mest bevisste når det gjelder oppmerksomhet og initiativ rundt kostnadseffektivisering i offentlig sektor. Dette i motsetning til hovedinntrykket som skapes i Aftenposten nyttårsaften, i en lengre omtale av FFIs ferske forskningsrapport om potensialet for forbedring og effektivisering i forsvarssektoren.
Denne rapporten er på over 200 sider, og er tettpakket med data, analyser og konklusjoner. Dette gjør rapporten krevende å formidle, siden journalisten må sette seg inn i store mengder informasjon og vurdere hva som er viktigst. Aftenpostens artikkel får meg til å undres over hvorvidt journalisten har lest rapporten for faktisk å forstå eller om han bare har lett etter fengende overskrifter.
I Aftenpostens omtale av rapporten trekker journalisten særlig frem to «iøynefallende» områder: å endre gradsstrukturen i Forsvaret og å bruke sensorer til å vokte Forsvarets leire. Disse to omtales riktignok i rapporten som områder med potensial i de kommende årene, men FFI konkluderer ikke med konkrete tallstørrelser for hvor mye som kan spares her. Dette er det gode grunner til.
Journalisten kunne i stedet gått inn i noen av de mange gevinstområdene FFI sier har potensial til å spare flere hundre millioner kroner i året, som driftsanskaffelser, eiendom, bygg og anlegg og IKT-systemene i Forsvaret. Da ville leserne fått muligheten til å forstå funnene i rapporten, og offentligheten ville blitt spart for en irrelevant og unødig diskusjon om for eksempel personalpolitikk og gradsstruktur i Forsvaret.
Sverre Kvalvik, forskningsleder, Forsvarets forskningsinstitutt (FFI)
Har Sejersted forstått hva granskning innebærer?
Regjeringsadvokat Fredrik Sejersted har i innlegg nyttårsaften forsikret oss om at hans embete er fri for ansvar i NAV-skandalen. Han har også forsikret oss om at NAV-granskerne er habile og maner til at «alle gode krefter må trekke sammen» i oppklaringen av skandalen. Man kan lure på om Sejersted egentlig har forstått hva en granskning innebærer. Der andre offentlige instanser, også akademia, er klare til å ta sin del av ansvaret for NAV-skandalen, har regjeringsadvokaten allerede frikjent regjeringens nærmeste juridiske rådgivere.
I mitt innlegg julaften la jeg ikke ansvaret for skandalen på Sejersted, jeg bygget heller ikke «myter». Jeg la frem faktiske forhold og etterlyste en habil og uavhengig granskning, der også regjeringsadvokatens rolle settes under lupen. Ganske enkelt fordi noen løse tråder synes å ende opp i regjeringsadvokatens kontorer, så vel som i Høyesterett. Kanskje en uavhengig granskning kunne vist at regjeringsadvokaten er uten ansvar, men saken er for alvorlig til at vi kan nøye oss med Sejersteds forsikringer. For vi vet jo at noen har gjort feil.
NAV-skandalen burde ha lært jurister, også regjeringsadvokaten, hvor viktig det er at noen sier ifra. Aftenpostens avsløringer viser at ansatte i NAV har stilt spørsmål ved praksis tilbake til 2008, uten å få gode svar fra departement eller regjeringens rådgivere. Og jeg spør: Når maktapparatet ikke tar inn over seg bekymringer fra professorer i dagspressen, hvordan er det da mulig for en NAV-saksbehandler å nå frem med bekymringer internt i forvaltningen?
Benedikte Moltumyr Høgberg, professor, Institutt for offentlig rett, Universitetet i Oslo
