Debatt

Kort sagt, fredag 2. februar

  • Aftenpostens debattredaksjon

Hamsun og nasjonalsosialismen, lokaldemokrati og eiendomsskatt, monsterdebatten og NATOs utvidelse mot øst. Dette er dagens kortinnlegg.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Knutsens to mistydingar i Hamsun-debatten

Ein av mistydingane i Nils Magne Knutsens replikk til meg 30. januar har eg sjølv ansvaret for, men i ei debattspalte løner det seg å vere kort. Eg meiner, som Knutsen, at det er tåpeleg å utnemne Hamsun som ei utgåve av Det vonde. Slikt er uansett tåpeleg metafysikk og fagleg dilettanteri. Når Hamsun nå eingong var i Quislings leir, var det til dømes både klokt og modig å protestere mot Terbovens regime i møtet med Hitler i 1943. Fortvilinga over terroren og dei stadige avrettingane etc. var opplagt ekte. Eg håper likevel at Knutsen ikkje trur at denne aksjonen innebar at Hamsun nå var blitt motstandar av nasjonalsosialismen, slik eg har sett antyda hos ein annan kommentator. Hamsun ville ha norsk nazisme, dvs. Quisling.

Den andre feiltolkinga må Knutsen ta på si eiga kappe. Det som slo meg i innlegget hans 4. januar, var at han brukte ordet upartisk i definisjonen av kva som er «objektiv og nyansert vurdering». Av og til må vi vere upartiske. Ein dommar, enten han er på fotballbanen eller i lagmannsretten, er pliktig til å vere nøytral. Men å vere upartisk i spørsmålet om Hamsuns sjokkerande sjølvforsvar, fire år etter holocaust, er utenkeleg. Av Knutsens svar går det så vidt eg kan skjøne klart fram at heller ikkje han trur det er muleg.
Eg nemnde i førre innlegget På gjengrodde stier spesielt, fordi denne boka sist sommar fekk førsteprisen i NRK P2s sakprosakonkurranse i kategorien Kultur og underhaldning. Det sentrale i det vesle som i denne apologien kan kallast sakprosa, er rystande, både logisk og politisk. At denne tankelause kåringa kunne skje, skuldast mest, vil eg håpe, det lite gjennomtenkte jurysystemet, som ikkje impliserte diskusjon av bøkene før avstemninga.

Jon Langdal


Lokaldemokrati og eiendomsskatt

Aftenposten skriver på lederplass 1. februar at kommunene selv må få bestemme om de vil innføre eiendomsskatt. Det hevdes at hvis velgerne vil unngå eiendomsskatt, får de stemme på partier som vil fjerne den. Men så enkelt er det jo ikke. Den kommunen der jeg har hytte, har innført eiendomsskatt. Og der har jeg ikke noen som helst innflytelse på sammensetningen av kommunestyret.

Knut Albert Solem, Oslo


Langbach og monsterdebatten

Tor Langbach harselerer i avisen 31. januar over at justisministeren har kalt menn som forgriper seg på små pikebarn og ødelegger dem for livet, for monstre. Han mener det bak slike individer kan skjule seg en snill onkel eller en koselig kollega.

Mennesket er et underlig vesen. Det kan være koselig og godhjertet, – samtidig som samme individ i en annen situasjon kan være – nettopp – et monster. Vi vet jo at selv godmodige prester kan finne på å misbruke små gutter.

Vi kan ikke se utenpå hva som skjuler seg i et menneske. Da ville det vært lett å sortere de godmodige fra monstrene.

Langbach sier det er viktig å vise respekt overfor dem som for folk flest fremstår som monstre, og i rettssalen skal vi selvfølgelig gjøre det som den siviliserte rettsstat vi er. Men å påtale at justisministeren bruker den folkelige og rette betegnelsen for individer som skjender småpiker for livet for sin egen «fornøyelses skyld», det burde han ha spart seg.

Odvar Mosnesset, jurist


Løftebrudd om NATO-utvidelse

Kjell Dragnes fastholder at en fremtidig ekspansjon av NATO mot øst aldri var en del av samtalene mellom vestlige og sovjetiske ledere i 1990, og at samtalene utelukkende dreide seg om tysk gjenforening. Dette er en argumentasjon det er lett å gjenkjenne fra NATOs egen hjemmeside, men fortolkningen støttes ikke av originalkildene fra den gang. Frigitte møtereferater, notater og utskrifter av samtalene som fant sted i 1990, etterlater ingen tvil om at diskusjonen om NATOs fremtidige rolle ikke var begrenset til Øst-Tyskland.

10. februar 1990, i et møte mellom Helmut Kohl og Gorbatsjov, ga sistnevnte sin prinsipielle støtte til tysk gjenforening. Møtet var foranlediget av en rekke samtaler internt i de toneangivende NATO-landene, samt med sovjetiske ledere. 6. februar samme år sier Vest-Tysklands utenriksminister Genscher til sin britiske kollega Douglas Hurd: «Russerne må ha noen forsikringer om at hvis, for eksempel, den polske regjering forlater Warszawapakten en dag, at de ikke tilslutter seg NATO den neste». 9. februar i møtet mellom Gorbatsjov og den amerikanske utenriksminister Baker sier Gorbatsjov følgende: «Det sier seg selv at en utvidelse av NATO-sonen er uakseptabelt». Baker svarer: «Det er vi enige i».

Så, 10. februar, samtidig som Kohl møter Gorbatsjov, sier utenriksminister Genscher, ifølge frigitte tyske dokumenter, til sin sovjetiske kollega Sjevardnadse: «Vi er klar over at NATO-medlemskap for et forent Tyskland reiser kompliserte spørsmål. For oss er imidlertid en ting klart: NATO vil ikke utvides østover». Og så la han til, for å understreke at dette ikke bare dreide seg om Øst-Tyskland: «Med hensyn til en ikke-ekspansjon av NATO, så gjelder dette på generelt grunnlag».

Så er det selvsagt relevant hva Gorbatsjov selv har sagt i ettertid. Dragnes referer en uttalelse fra 2014, men unnlater å gi viktig kontekst. For i forlengelsen av Dragnes’ sitat sier Gorbatsjov at han anså at den videre utvidelsen av NATO var et klart brudd på forsikringene gitt til ham i 1990. Dragnes* håndplukkede referanse er heller ikke en fyldestgjørende gjengivelse av Gorbatsjovs syn. Et intervju i Bild i 2009, samt hans egen selvbiografi, etterlater ingen tvil om at Gorbatsjov anså den videre utvidelse av NATO mot øst som et løftebrudd.

Jonas Hallén, Oslo

Les mer om

  1. Knut Hamsun
  2. Nazisme
  3. Eiendomsskatt
  4. Lokaldemokrati
  5. Tyskland
  6. Europa
  7. Nato