Det er stille om andre norske syriafarere. Om meg er det spetakkel. Hvorfor? | Aisha Shezadi
Det er fristende bare å håpe på at vi råtner bort. Men ikke glem at det kan gi et kraftig tilbakeslag.
Jeg sitter altså her, i en flyktningleir nordøst i krigsherjede Syria.
I skrivende stund er det ubeskrivelig varmt. Drikkevannstankene er tomme, toalettene ødelagte og ubrukelige. Gassen på kjøkkenet er for lengst oppbrukt, så matlaging blir det lite av.
Sykdom og virus tar ingen ende, og «helsevesenet» her fryder seg over dødsfall blant oss. Men hvem bryr seg? Ikke norske myndigheter, tydeligvis.
Mitt barns beste
Atter en gang er mitt navn på folkemunne. Denne gangen fordi jeg, etter å ha tilbrakt mesteparten av de fire siste årene i IS-kontrollerte områder, nå har søkt norske myndigheter om bistand til å returnere til Norge. Det ser ut til at dette ikke falt i smak hos det norske folk.
Returen var en vanskelig avgjørelse å ta, fordi helt siden jeg forlot Norge har jeg vært klar over at jeg blir ansett som en fiende og landsforræder. Men også fordi jeg faktisk ikke ønsker å returnere til et land hvor jeg konstant ble undertrykt og sett ned på, og hvor det var umulig for meg å praktisere min religion.
Nå vil jeg i tillegg bli straffeforfulgt. Tror virkelig det norske folk at det er fristende for meg å komme tilbake?
Erling Folkvord og hans medreisende var vitne til hvor vanskelig det var for meg å skrive den meldingen, men hva gjør man vel ikke for sitt barns beste. Akkurat nå er det ingen bedre alternativer. Hadde jeg vært alene, hadde jeg nok bare ventet, på lik linje med alle andre her som ikke vet hva deres skjebne vil bli.
Norge har forpliktelser
Det er imidlertid interessant å se reaksjonene fra forskjellige hold, og Fremskrittspartiets ståsted er selvfølgelig ingen overraskelse. At nordmenn flest er enige med dem er heller ikke sjokkerende. Dette er som sagt noe jeg har vært klar over i lang tid.
Det er riktig at det er umulig å reise rundt i verden og kidnappe uskyldige barn fra sine foreldre, men er dét en god nok grunn til ikke å hjelpe i det hele tatt? Det virker som at Jon Helgheim, Sylvi Listhaug og resten av Frp nekter å anerkjenne (eller med vilje ignorerer?) det faktum at Norge er forpliktet til å yte bistand til norske statsborgere — også til de man ikke liker, slik Venstres Abid Raja påpekte.
Nettopp dét mener jeg er den viktigste grunnen til at Norge burde gripe inn i slike situasjoner – så langt det er mulig – istedenfor å gjemme seg bak at «det er svært begrenset hva vi kan gjøre», og dermed ikke gjøre noe som helst.
Jeg tar ansvar
Det er fristende ikke å følge boken, fraskrive seg all plikt og ansvar, og bare håpe på at vi råtner bort. Men om Norge nå velger å gjøre slik som blant annet Frankrike, må man ikke glemme at det kan gi et kraftig tilbakeslag. De mindreårige som blir sviktet nå vil vokse opp i en krigssone, og kan i ettertid utgjøre en større trussel. Da har Norge seg selv å takke. Enda en viktig grunn til å prioritere slike saker og yte bistand så langt det lar seg gjøre.
Jeg ser også at folk vektlegger at jeg selv burde ta ansvar, siden det er jeg som har satt meg i denne situasjonen. Her må det gjøres klart at jeg for det første aldri har benektet at det er min skyld, ei heller har jeg prøvd å fraskrive meg ansvar. For det andre må det også påpekes at å ta ansvar er nettopp det jeg gjør når jeg ber norske myndigheter om bistand, for mitt barns skyld.
Som jeg har nevnt tidligere er jeg ikke særlig interessert i å returnere. Basert på det, vil kanskje folk si «ok, hvis du ikke ønsker å returnere, så gi fra deg din sønn». Det er selvfølgelig totalt uaktuelt – jeg har mistet ett barn, så jeg tillater ingen å komme mellom meg og mitt andre barn.
Dårlig erfaring med hjelpeapparatet
TV 2s Kadafi Zaman stiller mange interessante og viktige spørsmål i sitt blogginnlegg den 15. juni. Disse spørsmålene er det ingen måte å få svar på før man faktisk prøver ut og ser hva min retur til Norge med mitt barn resulterer i. Jeg mener ikke dermed at Norge burde hente meg tilbake kun for å finne svarene, men de er nødvendige å finne. Jeg merker meg at Zaman videre i innlegget skriver at «PST har pr. i dag ikke nok ressurser til å følge med på så mange potensielle terrorister», men dette er åpenbart ikke et holdbart argument for å nekte norske statsborgere å komme tilbake til Norge.
Jeg fikk også med meg at noen mener at det burde opprettes eget ombud for de såkalte «IS-barna». Andre mener at det er en dårlig idé. Av erfaring vet jeg at det norske barnevernet og andre instanser som skal ivareta og beskytte barn og unge, er så å si helt ubrukelige og totalt i ustand, så jeg ler når folk skriver at Norge allerede har et bra og velfungerende hjelpeapparat som kan ta imot «IS-barna».
På den annen side så er mesteparten av de norske barna her heldigvis ikke gamle nok til å huske eller bli påvirket av sine omgivelser... ennå. Så om et slikt spesialtilbud burde opprettes eller ikke, er jeg usikker på.
Mer bråk med meg?
Avslutningsvis vil jeg stille et spørsmål som har fått meg til å undre den siste tiden:
Hvorfor har det ikke vært noe offentlig spetakkel angående de allerede hjemvendte syriafarerne/fremmedkrigerne?
Kostnader og papirarbeid er nok ikke er grunnen til at UD sitter på gjerdet i mitt tilfelle, så det kan ikke argumenteres med at det er greit at de andre kom tilbake fordi de kom på egen hånd. Slik jeg ser det, er det ingen vesentlig forskjell.
Mohyeldeen Mohammed er like godt likt blant Norges befolkning som meg, tror jeg, men likevel er alle tause om dem som allerede befinner seg på norsk jord. Hvorfor?
