Debatt

Antijødiske holdninger var en del av norsk kultur. Før, under og etter krigen. Hvilken unnfallenhet utviser vi i dag? | Nina Grünfeld

  • Nina Grünfeld
    filmskaper, forfatter og førsteamanuensis ved Høgskolen Innlandet
Berit Reisel og Bjarte Bruland (t.h) representerte mindretallet i Skarpnes-utvalget, som ønsket at staten skulle kompensere jødene for deres tap. Var flertallsgruppens syn unødig snever og rigid? spør Nina Grünfeld.

Dette snakker vi gjerne ikke om.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Sommeren 1938 deltok ekspedisjonssjef i justisdepartementet, Carl Platou, på Evian-konferansen, initiert av president Roosevelt for å løse «jødeproblemet» i Europa. Med seg hadde Platou ferdigskrevne uttalelser, som gjenspeilet holdningene i den norske regjeringen: « ... Selvom vi nemlig aldrig så gjerne vil søke å hjelpe disse flyktninger, er vi dog oss selv nærmest.»

Nina Grünfeld er filmskaper, forfatter og førsteamanuensis ved Høgskolen Innlandet.

Om de jødiske barna skrev departementet: «De utgjør det største problemet. Voksne greier seg selv. Eller emigrerer. Men de minste? De vil ligge landet til last, kanskje blir de i Norge for all tid.»

Med håndskrift har Platou tilført: «Vi risikerer å brenne inne med dem og aldri bli kvitt dem.»

Platou var ikke nazist, bare en lojal byråkrat under Nygaardsvolds Arbeiderparti-regjering.

Norge tok til slutt imot 60 jødiske barn. En av disse heldige var faren min.

En skam for Norge

Da krigen var over i maidagene 1945, var det 1000 ganger så mange norske flyktninger i Sverige. Alle ville hjem for å feire freden med sine kjære.

Eksilregjeringen Nygaardsvold i London inngikk en avtale der den svenske staten dekket reisekostnadene for flyktningene til grensen, og den norske staten dekket utgiftene fra grensen og videre. Samtidig befant faren min seg på det jødiske barnehjemmet utenfor Göteborg. De fikk besøk av sivilkledde herrer fra den norske legasjonen i Sverige, som oppfordret barna til å bli i Sverige. De var ikke var ønsket tilbake til Norge.

Alle fikk komme hjem, bare ikke de statsløse jødene.

Dette skjedde til tross for en internasjonal avtale, der hvert land skulle ta ansvar for sine statsløse flyktninger. Marcus Levin informerte Einar Skavlan i Dagbladet, som skrev at dette var en skam for Norge. Dette er også en del av den norske freden, men det snakker vi gjerne ikke om. Det passer ikke inn i narrativet om Norge som en antinazistisk nasjon. Men antijødiske holdninger var en del av den norske kulturen før, under og etter krigen.

Oslo, høsten 1940.

Byråkratisk rigiditet eller antijødiske holdninger?

Når forfatter og journalist Marte Michelet tolker og gjenforteller historien om hva Hjemmefronten visste om jødenes situasjon, gjør hun det fra et perspektiv der hun forsøker å stille seg i jødenes sko. Å kjenne på og vurdere hvilke muligheter de hadde og hvem de kunne stole på. Slik jeg tolker henne, ønsker hun å nyansere bildet. Å legge til en dimensjon som så langt har vært nest inntil tabu, og ikke minst å nå bredt ut.

Jeg er i tillegg opptatt av i hvilken grad de antijødiske holdningene hun trekker frem også var til stede etter krigen.

Marte Michelets bok om Hjemmefronten og jødedeportasjonene har vakt stor debatt.

Alle nordmenn, jøder som ikke-jøder, ble rammet av krigen. Mange hadde mistet noen kjære, andre alt de eide. Likevel sto få så ribbet tilbake som de overlevende jødene. Systemet som møtte dem, var byråkratisk og rigid. Med regelryttende, departementale jurister ble det utøvet en praksis der man må spørre seg om antijødiske holdninger fremdeles var til stede.

Spørsmål om etterinnkreving av skatt fra tiden da folk befant seg i leirene eller landflyktighet, viser i beste fall en mangel på fleksibilitet. Likeså da det ved de overlevendes arveoppgjør ble stilt spørsmål ved når dødstidspunktet til de ulike familiemedlemmene inntraff, og om dette ville påvirke arverekkefølgen.

Dr. Leo Eitinger, som selv hadde overlevd Auschwitz, ble kalt inn som vitne for å uttale seg om når og hvordan folk døde. Den lovtolkningen som ble praktisert, rammet jødene hardt. Med tanke på hvor få og hvor utsatte de var, kunne man kanskje ha utvist mer medmenneskelighet? Var byråkratenes rigiditet et uttrykk for yrkesstolthet, eller hadde antijødiske holdninger overlevd krigen?

Antisemittisk nazi-forordning om forbud mot å høre på radionyhetene fra London.

Så bort fra «gode» nordmenns feilskjær

Vi så det under Feldmann-saken, da to grenseloser i 1947 ble frikjent for drap de innrømmet å ha begått på et jødisk ektepar på flukt til Sverige. Og vi så det da Knut Rød i 1948 fikk støtte av selveste Jens Christian Hauge, og ble frikjent for medvirkning til deportasjon og drap på mange hundre jøder.

Vår hang til å se bort fra «gode» nordmenns feilskjær, og til å så tvil om jødiske nordmenns troverdighet, er vond.

I 1996, mer enn 50 år etter krigens slutt, ble Skarpnes-utvalget nedsatt for å utrede om jødene skulle innrømmes erstatning. Restitusjonsutvalget delte seg i en mindretallsgruppe som ønsket at staten skulle kompensere jødene for deres tap, og en flertallsgruppe som ville det annerledes, og mente at Norge som nasjon ikke kunne påta seg ansvaret.

Berit Reisel tilhørte mindretallet i Skarpnes-utvalget. Til venstre sitter rabbiner Michael Melchior.

Deres tilnærming var kanskje juridisk riktig, og etter det jeg forstår, ikke helt ulik juristene og byråkratene etter krigen. Mindretallsgruppen, som besto av Bjarte Bruland og Berit Reisel, argumenterte med at det fantes en etisk dimensjon som burde være avgjørende. Det var også deres innstilling som fikk støtte i Stortinget.

Var flertallsgruppens syn unødig snever og rigid? Bar den i seg et element av dette som handlet om «de andre»? Når får en slik tilnærming preg av urimelige holdninger?

Utvises unnfallenhet i dag?

Når polske politikere i vår tid fremmer et hårreisende lovforslag som forbyr mennesker å si at polakker var medskyldige i Holocaust, vekkes vår moralske indignasjon her hjemme, med rette. Mer enn tre millioner polske jøder ble drept, dvs. 90 prosent av alle polske jøder. De fleste ble drept av tyskerne, men i mange sammenhenger med assistanse av polakkene.

I Norge ble 53 prosent av jødene drept. Norsk statspoliti spilte en sentral rolle. Marte Michelet peker på at i vår egen motstandsbevegelse og blant våre egne antinazistiske politikere fantes det en unnfallenhet og en anti-jødiskhet som fikk fatale konsekvenser for jødiske barn, kvinner og menn.

Hvilken unnfallenhet utviser vi i dag?

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Holocaust
  2. Antisemittisme
  3. Jødehat
  4. Andre verdenskrig