I reportasjen «En ny generasjon norske høyreradikale» er det uklart hvem som omtales som høyreradikal. I den grad reportasjen hinter til at jeg er en del av Alt-Right og Identitærbevegelsen, så blander den kortene. Når de fremstiller meg som noe eget, så treffer de blink.
Bjørn Christian Rødal skriver 3. april at han, på vegne av sin bevegelse er beæret over å bli omtalt som radikal og ikke ekstrem, i denne reportasjen.
Han begrunner sin lettelse med at tradisjonelle verdier hverken er radikalt eller ekstremt, men at radikalt er et bedre onde å bli omtalt som.
Les reportasjen og se mini-dokumentaren om den nye høyrebevegelsen og Lilith Keogh:
Ikke preget av tradisjonelle verdier
Det Aftenposten har tatt med av sitater fra meg, er i stor grad ting jeg har til felles med Alt-Right, Identitærbevegelsen og Alliansen.
Det er derimot et hav av sitater som ikke er med, heller ikke det som skiller meg markant fra disse grupperingene.
Slik jeg ser det, er Alt-Right, identitærbevegelsen og Alliansen ekstreme og jeg er radikal.
Det som skiller meg fra å være ekstrem er at jeg ikke er preget av tradisjonelle verdier.
Derfor blir det ironisk at Rødal velger å assosiere seg med en reportasje der jeg egentlig blir fremstilt som et alternativ til ham selv. Han vet godt hvor jeg står i forhold til identitetspolitikk og han vet godt at jeg meldte meg ut av Alliansen på grunn av deres oppheng i jødekonspirasjoner.
Tradisjoner er ulike
Når Rødal bruker tradisjonelle verdier som begrunnelse for at hans bevegelse fortjener mildere omtale, snakker han imot sin egen «By og land, hand i hand»-parole.
Det som irriterer meg mest med høyreekstreme, er deres manglende evne til å ta sin egen nazi-fetisj på alvor.
By og land er ikke det samme. Og dersom by og land skal gå hand i hand, må de enes om noe annet enn bygdeverdier, som i sannhet er det Rødal mener med tradisjonelle verdier.
Å ha tradisjonelle verdier som ingrediens i en politisk bevegelse, er fatalt.
Både tradisjoner og verdier varierer fra familie til familie og fra bygd til bygd i Norge.
Tradisjoner er flott så lenge folket styrer sine tradisjoner. Tradisjoner er et helvete når tradisjonene styrer folk.
Staten og folket
Motstanden mot globalisme handler i sin essens om nasjonal selvråderett i motsats til overnasjonal styring. Det som skiller meg fra de høyreekstreme, er at jeg stopper der.
Jeg innser at nasjonal selvråderett er alt som trengs for å bevare en kultur. En nasjon er en enhet bestående av ett folk fordi det er slik statens oppgave forenkles. Multikulturalisme er dermed en statsundergravende praksis og når et slikt eksperiment utføres, er det grunn til å mistenke at staten ikke lenger er lojal til sitt folk.
Jeg ser ikke koblingen mellom tradisjonelle verdier og praktiske løsninger på dette korrupsjonsproblemet som vi ser i dag – og som vi har sett gjennom alle tider, der en stat oppnår usannsynlig rikdom.
Mot bylivets mangfoldighet
Det har ingenting med tradisjon å gjøre at et land skal være selvrådende. Det har med logikk å gjøre. Hele poenget med en nasjon er at den skal være selvrådende. Hvis Norges høyreekstreme kunne holdt sine personlige preferanser (tradisjonelle verdier) for seg selv, så ville jeg akseptert dem som verdige å falle inn under begrepet høyreradikal.
Men så lenge de holder på med sine fantasier om at bylivet må bli mer anstendig, så er de ekstreme. Bylivet vil alltid inkludere tilfeldig sex og kulturell utveksling. Landlivet vil alltid inkludere strenge kjønnsroller og generell lavkultur.
Ære være melken på bordet og ære være smeltedigelen av ideer.