Debatt

Kort sagt, tirsdag 23. oktober

  • Debattredaksjonen

Kritikk av tyskerjente-sak i BT og Aftenposten, uenighet om utbyggingen av Oslo universitetssykehus, en positiv vinkling om Kina, kunstmuseers innkjøpspolitikk og Krim-reise. Dette er dagens kortinnlegg!

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Journalistisk tøv

«17. mai 1945. I hjertet av et Norge i lykkerus, tvinges «tyskertøser» til å marsjere halvveis avkledd oppover Karl Johan. «Jeg er en tysk hore», sier plakatene de må bære.»

For ti år siden sto dette på trykk i Bergens Tidende, skrevet av journalist Helle Aarnes. Artikkelserien ble belønnet med den store journalistprisen for 2008 og Bergen journalistlags sølvparaply. Historiker Egil Christophersen (1949–2011) tok fatt i både BT og Helle Aarnes for å forsøke å få deres belegg. Han ble møtt med taushet. Etter lang tid kom det mail fra debattredaktør Hilde Sandvik om at Aarnes ikke kunne svare, fordi kilden hennes hadde gått bort og at hun « … derfor ikke vet hvor kvinnen hadde sin informasjon fra». En kronikk fra hans side ble avvist av BT. Den kom på trykk først et halvt år etter, sterkt redigert av avisen.

Fake news kom ikke med Trump. Fenomenet har florert om okkupasjonen og dens etterdønninger. Når blir dette prisbelønte tøvet neste gang kolportert ved «en inkurie», slik Aftenposten gjorde 18. oktober i år?

Arnfinn Moland, førsteamanuensis i historie og tidligere leder for Norges Hjemmefrontmuseum


Klinikkledere ved Oslo universitetssykehus ignorerer grasrota

Klinikklederne ved OUS binder seg til masten sammen med direktør Erikstein mht. sykehusutbygging i Oslo i Aftenposten 19. oktober. De er sjefens ledergruppe, utplukket og forpliktet til å delta i den store, pompøse og kostbare byggesaken. Andre «som har sagt ifra» er fjernet.

Det er ikke nytt at helhetlige, passelig store sykehus som Ullevål er de mest effektive og pasientvennlige, med alt på ett sted. Alle er enige i det. Men plassen er for liten og dyr på Gaustad, mens Ullevål har godt utbygde og billige arealer.
Klinikklederne ved OUS leder hundre- til tusenvis ansatte. De har mye makt, god og stabil lønn og liten vilje til å høre på grasrotas ønsker.

Makten viser seg når direktører trakasserer ansatte med «brønnpissing» og det som verre er for å stoppe kritikk av den uheldige utbyggingen av Gaustad sykehus. En grell kontrast til deres utsagn om at «sykehussamarbeid løser fremtidens utfordringer».

At klinikklederne ikke tør å tilby det nedleggingstruede Ullevål en konseptutredning, men følger direktørens uetterrettelige spor, viser at de er redde for å få ærlige fakta på bordet som «kan skade saken».

Bjørg Marit Andersen, professor dr. med., interimstyreleder, Redd Ullevål sykehus-aksjonen


Åpenhet og avklaring i sykehussaken

Rolf Kåresen har i Aftenposten 19. oktober nok et innlegg der han kritiserer planene for utvikling av Oslo universitetssykehus. Det hadde vært ønskelig om vi holdt oss til saklige argumenter i debatten og ikke brukte personkarakteristikker som maktarroganse og uredelighet.

Det er ingen tvil om at det er risiko knyttet til så store byggeprosjekter som de vi planlegger på Aker og Gaustad. Det har både Oslo universitetssykehus HF og Helse Sør-Øst RHF vært klare på. Det er brukt mye ressurser på å avklare ulike typer risiko, og det arbeides med å redusere disse.

Kåresen påstår at flere hundre tusen innbyggere i Oslo og Akershus vil stå uten lokalsykehus hvis Ullevål legges ned. Nye bygg i Oslo universitetssykehus dimensjoneres og planlegges ut fra en nasjonal modell for å fremskrive behov og kapasitet, og utbyggingen tar høyde for befolknings- og oppgaveveksten.

Slik ser den foreløpige skissen av nytt sykehus på Gaustad ut.

Utredningen om utbygging på Aker og Gaustad vil være klar om få uker. Utredningene tar utgangspunkt i det vedtatte målbildet for utvikling av Oslo universitetssykehus – med et samlet regionsykehus med lokalsykehusfunksjoner på Gaustad, et lokalsykehus på Aker og et spesialisert kreftsykehus på Radiumhospitalet.

Målbildet ble besluttet etter flere års utredning der ulike alternativer ble vurdert, også utbygging på Ullevål. Det er ikke underslått noen rapporter. For dem som ønsker å sette seg inn i dokumentene i saken, er disse tilgjengelig på nettsidene hos Oslo universitetssykehus og Helse Sør-Øst. Dette er også tema på styremøter som er åpne for presse og publikum.

Uansett hvor man velger å bygge sykehus i Oslo, vil det være behov for store investeringer. Vi vet ikke hvordan Kåresen kommer frem til sine anslag for kostnader ved de ulike alternativene. Alle som har opplevd de nedslitte bygningene på Ullevål vil se at det også der vil være behov for mye mer enn maling og sparkel.

Gunn-Kristin Sande, kommunikasjonsdirektør i Helse Sør-Øst


Samling på Gaustad løser ikke utfordringene

At klinikklederne i Oslo universitetssykehus (OUS), Aftenposten 19. oktober, forsvarer sykehusbyggingen på Gaustad, er som om statsrådene skulle gå ut med forsvar for regjeringens politikk. Deres påstander om fortreffelighet savner imøtegåelse av bekymringer fra fagfolk.

Klinikklederne hevder at skadede skal få like god behandling som nå. Skademottaket på Ullevål skal nedlegges, et flaggskip i norsk akuttmedisin. De underslår at fagområdet for traumer har advart om at et lokalsykehusgrunnlag på 147.000 på Gaustad er for lite til å opprettholde nåværende kompetanse.
Klinikklederne hevder at samling er viktig for forskning og utvikling. Dette er feil. I moderne forskning samarbeider man med andre. Å samle dette på ett sted gir ikke tilleggsgevinst.

Men den viktigste innvendingen mot deres trampeklapp, er at dette er et forsøk på å avlede diskusjonen fra det vesentlige: Gaustad-alternativet på en altfor liten tomt er dyrere, trafikkmessig utfordrende og ikke tar høyde for befolkningsveksten.

Mons Lie, tidligere Klinikkleder, Ullevål sykehus


Skjevt bilde av Kina

Etter mer enn 30 år i industri og teater studerer jeg kinesisk og Kina i Oslo og Beijing. Aftenpostens dekning av Kina er svært ensidig, og jeg savner den positive siden.

Prosesser tar tid, og Kina går gjennom en imponerende utvikling. Med en vri på Einstein: Alt bør gå så raskt som mulig, men ikke raskere.

Det finnes fattigdom, boliggjeld, undertrykking, overvåking, og man ønsker mer demokrati. Men jeg møter få angstfylte mennesker. De fleste lever på nivå med europeere (inkl. ulikhet mellom rike og fattige områder). Kinesere er svært fascinert av Vesten. Her er vestlige klær, McDonald’s overalt, «alle» har Iphone. De ligger langt foran oss i bruk av mobil for å bestille, betale og levere varer og tjenester. De fleste har det ikke så verst, men mange er utålmodige.

Stor urbanisering er et problem. I alle byer står det tomme, halvferdige blokker, tross trangboddhet. Behovet er der, men ikke nok pengesterke kjøpere. Balanse i markedet vil ta tid. Fortsatt velstandsutvikling er en forutsetning for demokrati, som vil tvinge seg frem når tiden er moden.

Sven Torneberg, siviløkonom og p.t. student ved Peking University


Kunstmuseers innkjøpsbegrunnelser

En innkjøpskomite for et kunsthistorisk museum begrunner ikke sine innkjøp utad. Det er selve innkjøpet som er begrunnelsen, slik også fravær av innkjøp er det. Noen objektive innkjøpsbegrunnelser av kunstverk til et kunstmuseum finnes ikke. Innkjøpskomiteer er en symbolsk form for å objektivere komitemedlemmenes subjektive smak.

Begrunnelser vil svekke forestillingen om det objektive ved den kunsthistorien som museet forteller i basisutstillingens serie av rom. Med den som referanse kan et kunstmuseum «objektivt» begrunne et innkjøp med at det fyller et «hull», og tilsvarende for ikke å kjøpe inn.

Om noen gis rett til å kreve begrunnelser for at kunstverk ikke blir innkjøpt, har for eksempel også kulturministeren den samme retten. Da rakner hele prinsippet om armlengdes avstand mellom kunsten og politikken. Bare den uavhengige kunstkritiker som hverken er kurator eller kunstner, kan kreve begrunnelser. Kritikken bør i så fall gis med referanse til den kunsthistorie som museet har ansvar for å forvalte, og den bør museet kunne svare på.

Dag Solhjell, kunstsosiolog dr. philos.


Uetisk Krim-reise

Nylig reiste en gruppe såkalte «folkediplomater» til Krim uten nødvendig tillatelse. De har samarbeidet med den russiske okkupasjonsmakten og vekket stor medieinteresse både i Russland (gjennom statlig propaganda) og Ukraina (der Norges anseelse er tilsmusset). Skaden er skjedd.

Ved å delta i reisen begikk professor Tore Schweder to alvorlige feil. For det første ga han inntrykk av at han representerte norsk akademia, direkte eller indirekte. For det andre er det dypt uetisk (og et brudd med ukrainsk lovgivning) for en aktiv forsker å delta i legitimeringen av en okkupasjonsmakt. I Aftenposten 12. oktober forsvarer han reisen gjennom å liste opp de vanlige russiske løgnene om Ukraina, inklusive feilaktig statistikk (merkelig for en professor i statistikk), tett fulgt av det uskyldige spørsmålet: «Prorussisk? Hvor har de det fra?» Ja, det er et mysterium.

Schweders påstand om at han reiste til Krim som nysgjerrig turist og at han var overrasket over presseoppbudet, er ikke troverdig. «Folkediplomati i Norge» har vært der tidligere etter samme besøksmodell. Foreningen bør betraktes som en ideologisk forstad til Moskva.

Michael Gentile, professor i kulturgeografi, Universitetet i Oslo

  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Kort sagt
  2. Oslo universitetssykehus (OUS)
  3. Andre verdenskrig
  4. Tyskerjentene
  5. Kunst
  6. Museum
  7. Ukraina