Debatt

Dagens kortinnlegg, 3. mai

  • Debattredaksjonen

I dagens korte innlegg diskuteres nynorskens plass i skolen, akademias samarbeid med Kina, innvandring og Schibsteds regler for personvern.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Nynorsken trengst

28. april har Leonard Ibsen ein kronikk i Aftenposten der han vil fjerne sidemålseksamen. Gjennom heile innlegget er det tydeleg at han set likskapsteikn mellom sidemål og nynorsk. At det er bokmål som er sidemålet for 76.000 elevar i grunnskulen, hoppar Ibsen lett over. Tyder innlegget hans at desse elevane ikkje skal lære bokmål?

Likevel har Ibsen rett i det at sidemålsordninga er vesentleg for å halde oppe nynorsken i Noreg. Ordninga sikrar gjennom lovverket at dei over 85 prosent som har nynorsk som sidemål, får lære å skrive dette språket. Standpunktkarakter og eksamenskarakter i sidemål sikrar at det er brei nynorskkompetanse i samfunnet og dermed at nynorskbrukarane kan få oppfylt dei språklege rettane sine.
Lærarstanden skal førebu elevane på å leve og arbeide i eit land med to offisielle og sidestilte norske skriftspråk. Dette blei seinast slått fast i Jeløy-erklæringa. Der heiter det at «Regjeringen vil sikre gode bruks- og opplæringsvilkår for de offisielle språkene i Norge og de to likestilte målformene i norsk.»
Nynorsk blir skrive av rundt 600.000 menneske. Sjølv i Ibsens Bærum er det 1885 skattebetalarar som vil ha skattemeldinga på nynorsk (statistikk frå 2016).

Magne Aasbrenn, leiar i Noregs Mållag


Gi oss fleire og kunnskapsrike norsklærarar

I norsklektor Leonard Ibsens utfall mot nynorsk sidemål 27. april skyv han minoritetsspråklege elevar framfor seg i argumentasjonen og seier at særleg dei strevar med den nynorske grammatikken. Men har lektor Ibsen tenkt på at elevar som kan andre språk enn norsk, allereie har mykje – medviten og umedviten – kunnskap om språk og språkstrukturar?

Det ligg ei latent forakt for verdien av språkkunnskap gjennom heile teksten til norsklektor Ibsen. Han vil via tida med nynorskundervisning til den nynorske litteraturen framfor det nynorske språket. Kva med å utnytta litteraturen som ein inngang til å også fortelja om språkstrukturar? Og kva med å bruka nynorsk meir i andre delar av norskfaget for å gi elevane den treninga dei treng for å bli gode?

Det er ein skrikande mangel på norsklærarar i den norske skulen, og med eit års studium i norsk/nordisk, er ein nærast garantert jobb. Samtidig er det godt dokumentert at di færre studiepoeng i faget ein norsklærar har, di meir negative er haldningane til nynorsk. Fleire burde ta lengre norskfagleg utdanning: Det fortener elevane – og landet!

Øystein A. Vangsnes, professor i nordisk språkvitskap, UiT, professor II, Høgskulen på Vestlandet


Akademisk samarbeid fører til utvikling

I Aftenposten stiller både forsker Elisabeth Eide og kommentator Therese Sollien spørsmål ved hvorfor norsk akademia skal samarbeide med Kina. Uten at det sies eksplisitt, kan det virke som om begge to mener at vi ikke bør samarbeide. Det er jeg fundamentalt uenig i.

Jeg skal gi to eksempler på hvorfor akademisk samarbeid er viktig, også når de kulturelle og politiske forskjellene er store.

I mer enn 20 år har Norsk senter for menneskerettigheter (SMR) ved Juridisk fakultet, UiO, samarbeidet med kinesiske universiteter om utdanning og forskning i menneskerettigheter. Da dette samarbeidet startet, ble det ikke undervist i menneskerettigheter ved kinesiske universiteter.

I dag tilbyr mer enn 70 kinesiske universiteter utdanning i internasjonal menneskerettighetsjus, og mer enn 600 kinesiske universitetslærere har fått opplæring.

I mange år har også barnehageforskere ved Høgskulen på Vestlandet samarbeidet tett med kinesiske miljøer. Deres kinesiske kolleger ønsker å lære mer om hvordan norske barnehager jobber med likestilling, likhet og demokrati.

Vi skal ikke være naive i vårt samarbeid med andre land. Norske interesser ligger fast. Men i motsetning til Eide og Sollien, er jeg overbevist om at norske forskere er viktige ambassadører for våre verdier.

Det er i akademia som i politikken: Dialog og samarbeid på tvers av landegrenser er det bringer verden fremover.

Iselin Nybø, forsknings- og høyere utdanningsminister (V)


Innvandring og muslimer

Det er et stort engasjement på Facebook om innvandring og alle problemer dette skaper. Veldig mange gode og sannferdige innlegg. Det koker av og til, og noen går litt for langt med skjellsord.

La oss holde oss for gode til det. Det norske språk dekker godt en god, skriftlig uttrykksmåte. Det som er veldig synd er at majoriteten av oss ser og ønsker å løse disse problemer på en god og bærekraftig måte for Norge, men politikere og mediene hører ikke på oss. Men det gjør majoriteten Norges befolkning som ønsker for at vi fortsatt skal ha et trygt og godt land å bo i. Tenk på hvordan våre barn og barnebarn vil få det i fremtiden hvis vi ikke løser problemene omgående. Det er mange enkle grep vi kan gjøre allerede i dag. Likevel, politikerne vil og tør ikke. De står på talerstoler og i mediene og sier så fint at de vil lytte til folket, men er det noe de ikke gjør er det nettopp det.

Festtaler kan vi alle holde. Demonstrasjonstog og oppmøte foran Stortinget har jeg ikke noe tro på, men noe må vi gjøre/kreve for at politikerne må høre på oss og handle der etter. Det er jo vi som har valgt/ansatt dem, skaffet dem godt lønnet arbeid.

Tom H. Larsen, Oslo


Schibsted og personvern

Aftenposten hadde 27. april 2018 ein framifrå artikkel om innsamling og deling av personopplysningar, «76 annonsører har hentet kontaktinformasjonen min fra Facebook. Flere av dem har jeg aldri hørt om». I artikkelen blir Schibsted, eigaren av Aftenposten og svært mange andre norske aviser, omtala i positive vendingar, som eit føretak som «bryr seg».

Det som kjem dårlegare fram, er at Schibsted er mellom dei som samlar inn mest av personopplysningar her i landet. NRK hadde eit oppslag på langfredag, i den såkalla stille veka, om at Schibsted sit med detaljert informasjon om personar heilt tilbake til 2001. Deretter vart det verkeleg stille. Kritiske oppslag om Schibsted står gjerne ikkje høgast på saklista i norske medier.
Den som abonnerer på den elektroniske utgåva av Aftenposten kan logge seg inn på ei side i kundeportalen med den lovande tittelen «personvern». Her kjem det fram at Schibsted lagrar store mengder med opplysningar om tilkopling til nettet og om bruken av tenestene. Opplysningane kan delast mellom selskapa i Schibsted-konsernet og med såkalla samarbeidspartnarar og annonsørar.

Vidare leiting – og da nyttar det ikkje lenger med personvernsida – viser kva som er lagra om bruken av tenestene. Det viser seg at Schibsted har full kontroll på kva avisartiklar og andre nettsider brukaren har vore inne på. Den som er tolmodig nok til å klikke «se mer» nokre titals gonger, finn at det er lagra informasjon i alle fall frå eit heilt år. Etter alt å dømme er det inga grense bakover i tid.
Schibsted opplyser på personvernsida at registreringa mellom anna gjeld «hvilke sider som besøkes, når på døgnet besøket ble gjort, hvor lenge en side var åpen i skjermen din, hvordan du navigerer på siden, eventuelle nettsteder du besøkte før du kom til våre sider, hvilke funksjoner du har brukt på siden og om du har gjennomført et kjøp».

Schibsted er visst fullt på høgd med Facebook i registrering og bruk av personopplysningar. Ein skilnad er det: Facebook er gratis, medan Schibsted tek 199 kroner i månaden for å forsyne seg.

Kåre Lilleholt

Les mer om

  1. Kort sagt
  2. Nynorsk
  3. Facebook
  4. Personvern
  5. Schibsted
  6. Demokrati
  7. Innvandring