Veksten er problemet

Å løse den globale finanskrisen og klimakrisen under ett, er ikke mulig. De foreslåtte tiltakene kan avhjelpe én krise, og forsterke den andre.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Green New Deal. Det er blitt politisk korrekt å omtale den globale finanskrisen og klimakrisen som to sider av samme sak. Enten man lytter til topplederne samlet i London eller vår egen statsminister, så er budskapet at de to krisene ikke kan løses separat, men kun i et samlet grep i form av en Green New Deal.

Vil dette skje? Og vil det lykkes? Svaret er nei. Grunnen er så enkel at det krever et omstendelig politikerspråk å tilsløre den: Tiltakene som er foreslått vil etter alt å dømme avhjelpe den ene krisen på kort sikt, og derigjennom forverre den andre på en måte som kan vise seg uopprettelig. Det handler sogar om en direkte årsaksforbindelse.

Ny vekst.

Å sprøyte inn milliarder av offentlige kroner og dollar for å redde finans— og utlånsinstitusjoner (banker) som nå ligger med brukket rygg, er ment å kick-starte økonomien igjen, slik at bedrifter kommer på fote, arbeidsplasser reddes og folk igjen kan betjene sine lån – og dermed gjenoppta sitt forbruksmønster. Truende resesjon må avløses av ny vekst, nervøsitet i markedet av ny fremskrittstro og tillit til nye avkastningsmuligheter.

For all del, det er mye godt å si om tenkningen bak Green New Deal, slik initiativet ble lansert av toppsjefene Achim Steiner og Pavan Sukhdev i FNs miljøprogram (UNEP) 22. oktober i fjor: «De økonomiske modellene praktisert i det tyvende århundre støter nå mot grensene for hva som er mulig – mulig i form av å gi mer velstand til de 2,6 milliarder mennesker som lever på mindre enn to dollar dagen, og mulig i form av menneskehetens samlede økologiske fotavtrykk».

Hvorfor hevder jeg at initiativet vil vise seg forfeilet, tross tverrpolitisk konsensus på høyeste nivå og stor innsatsvilje hva innsprøyting av midler angår?

Symptomer.

Den dypere grunn til at medisinen som utskrives av Barack Obama, Gordon Brown og Jens Stoltenberg ikke vil gjøre pasienten frisk, er at diagnosen kun retter seg mot symptomer, nærmere bestemt de som synes best på overflaten (grådige direktører) og som øyensynlig kan håndteres med snarlig effekt. De dypere årsakene til at pasienten – altså ikke finansene eller kloden, men begge på en gang – er blitt syk, er nemlig ikke av økonomisk eller teknologisk art, ikke engang av moralsk i betydningen individuell moral (Browns appell om ansvarsfølelse og anstendighet).

Systematiske kriser.

Nei, grunnleggende betraktet er krisene topplederne søker å løse som én, ikke to adskilte, ikke personbetinget eller forbigående, men i stedet systemiske. Årsaken ligger i trekk ved det økonomiske systemet som nå dominerer hele verden: en kapitalisme der aktørene pr. systemtvang og for å overleve søker størst mulig avkastning for enhver investering. Her bokføres hugst av regnskog med avskoging som konsekvens, som et positivt bidrag til BNP og bedriftens inntjening. Avkastning går hånd i hånd med utarming; vekst er basert på naturkapitalens forringelse. Et konserns bidrag til ødeleggelse av økosystemer faller utenfor kalkylene kommersielle aktører så vel som økonomifaget opererer med.

Norske utslipp har økt med 29 prosent i løpet av de 19 årene Stoltenberg har fremmet kvotehandel.
Arne Johan Vetlesen

Utslipp øker.

Hva slags ettermæle kan vår tids ledere forvente seg? Statsminister Stoltenberg insisterer på at utslippene som driver klimaendringene kan og vil reduseres ved kvotehandel. Realiteten er motsatt: norske utslipp har økt med 29 prosent i løpet av de 19 årene Stoltenberg har fremmet kvotehandel. Det er grenser for hvor lenge en forverring av problemet kan fremstilles som selve løsningen.

Teknologioptimisme.

Men om ettermælet blir negativt, står Stoltenberg enn så lenge sterkt i opinionen. Hans teknologioptimisme er tidsriktig og omfatter SV-miljøminister Solheim. Her aner vi skinnløsningenes psykologiske dimensjon: preferansen for minste motstands vei. Den varslede katastrofen er ennå for fjern i tid og rom, ja for abstrakt, til at de som forbruker mest opplever faren som overhengende nok til å endre adferd.

Debatten gir dessuten fortrinn til de som sier vi kan ta det med ro. Mens en stadig mer utarmet klode trygler om redusert forbruk, svarer våre ledere med troen på mer av det som har skapt krisen: Ny vekst.

Arne Johan Vetlesen