I dag jaget jeg en romkvinne | Elisabeth Myhre Lie

Jeg hører meg selv si: «Hei. Du kan ikke gå i folks søppel.» Hun tar opp en flaske fra posen. Viser den frem. Jeg fortsetter: «Ja, men det er ikke greit. Søppel er privat». Søppelet er vårt, ikke ditt, skriver innleggsforfatteren.

Nå føler jeg meg uvel over at verden er så urettferdig og at jeg overhodet ikke er i stand til å møte det når det kommer rett inn i min verden.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Jeg husker så godt lukten av sommer fra da jeg var barn. Syrinblomstenes intense duft, sololje og saltvann, varm asfalt og nyklippet gress.

Det var akkurat slik det luktet en dag da jeg ruslet oppover veien der jeg bor.

Det var en sånn kveld alle er ute og høres lykkelige ut. Jenta som tråkker alt hun kan på sykkelen og sykler frem og tilbake fortere og fortere så håret flagrer rundt hjelmen. De to guttene som venter på hverandre mens de balansere prøvende på rullebrett.

Familiene som besøker gode naboer. Voksne som griller og prater mens barna hopper på trampolinen. Glade mennesker som lager gode sommerlyder.

Jeg rusler forbi og smiler, mens hunden snuser i grøftekanten. Så ser jeg henne. Hun går rett foran meg. Hun passer ikke inn.

Jeg tenker at hun må bort

Hun har en mørk boblejakke, langt blomstrete skjørt med bukser under og skaut. Hva gjør hun her? Så ser jeg det.

Hun går inn i en innkjørsel og åpner søppelkassen. Leter lenge nedi posen, tar opp noe som hun putter i en plastpose. Jeg kjenner i magen hvor feil det er.

Hun er feil. Her. I min gate. Her hvor alle har lette, lyse sommerklær. Hvor alle har et sted å være, eller et sted de skal til. Her passer ikke hun inn.

Elisabeth Myhre Lie.

Jeg har sett henne før. Mange som henne. Sittende på fortauer i bygatene med en kopp foran seg.

Vi ser egentlig ikke så ulike ut, hun og jeg. Tanken slår meg, kanskje er vi like gamle?

Men mest tenker jeg på at hun må bort. At det er galt å lete i folks søppel. At hun må slutte.

Jeg lurer på om jeg skal ringe politiet, men har glemt mobilen hjemme.

Det streifer meg hvordan jeg har snakket varmt om at man må ha respekt for mennesker som henne. At hun fortjener å bli behandlet som et medmenneske og ikke som et renovasjonsproblem. At hun bærer på den skjevheten som finnes i verden mellom fattig og rik. At ingen fortjener å leve under broer og leve på våre almisser.

Men akkurat i kveld, der hun går foran meg, tenker jeg mest på at hun må vekk.

«Søppelet er vårt»

Jeg følger etter henne. Litt for tett. Jeg vil hun skal se meg. Meg og hunden.

Hun snur seg og smiler. Jeg smiler ikke tilbake. Vi går oppover veien, den ene foran den andre. Nesten som to naboer.

Hun går inn en ny innkjørsel, nølende, snur hodet for å se hvor jeg er. Hun løfter lokket på søppelkassen. Leter. Lukker lokket og snur seg.

Da hører jeg meg selv si: «Hei. Du kan ikke gå i folks søppel.»

Hun tar opp en flaske fra posen. Viser den frem. Jeg fortsetter: «Ja, men det er ikke greit. Søppel er privat». Søppelet er vårt, ikke ditt.

Hvordan er det for henne

Jeg kjenner meg uvel. Latteren fra hageselskapet i nærheten føles ubehagelig. Vi forsetter oppover veien. Hun foran. Jeg bak.

I krysset stopper hun. Dveler. Tar flasken ut av posen. Legger posen i grøften og setter seg på den.

Jeg går forbi uten å se på henne. Snakker med hunden, roser den for å gå pent ved siden av meg. Jeg snur meg og ser etter henne. Bildet er så kjent. En kvinne i skjørt og skaut som sitter på bakken og ser ut som hun har sittet der alltid og skal sitte der lenge.

Men hun tigger ikke, hun venter. Hun venter på meg. På at damen med hunden skal gå videre. At jeg skal slutte å følge etter henne. Be henne gå. Jage henne.

Jeg går videre. Vurderer om jeg skal snu. Jeg lurer på hvordan det er for henne se inn bak hekkene. På hagebordene dekket til mange. På barn som løper i gresset mens foreldrene ser på. På solen som gjør gresset ekstra grønt og gir rosene en intens rødfarge.

Uvel over det jeg har gjort

Jeg lurer på hva hun skal gjøre når hun kommer hjem i kveld. Så snur jeg meg igjen. Hun ser ut som en liten skygge borti krysset.

Men jeg ser at hun ser etter meg før hun ser ned. Hun er vant til å vente, og hun kan vente lenge.

Vente til de som er etter henne, de som ønsker henne bort, at de tar en pause. At de blir lei. At de går videre.

Jeg går videre. Inn i skogen. Hører sommeren er der fortsatt. Føler meg uvel. Uvel over det jeg har gjort. Uvel over det hun må gjøre.

Uvel over at verden er så urettferdig og at jeg overhodet ikke er i stand til å møte det når det kommer rett inn i min verden.


Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.