Fra selvbedrag til håpløshet i utenrikspolitikken | Helge Lurås

Det er tungt å «selge en krig» under alle omstendigheter. Det blir nesten håpløst når man vet at man ender opp med et resultat som i dagens Afghanistan.

Den norske innsatsen i Afghanistan har oppnådd sitt hovedmål. Norge har vært en «god alliert», som det regjeringsoppnevnte Godal-utvalget beskriver det.

5000 milliarder kroner er brukt

For øvrig er det lite ved dagens situasjon som oppfyller de ambisjonene som politikerne tåkela sin dilting etter USA med.

Utstrakt valgjuks, massiv korrupsjon, kvinneundertrykking, konservativ islam og stadige angrep fra en rekke militante grupper er hverdagen i dette landet som har mottatt 8, 4 milliarder kroner i sivil bistand fra Norge og hvor Forsvaret har brukt 11, 5 milliarder siden 2001.

Samlet har det USA-ledede prosjektet kostet 5000 milliarder kroner. 3500 utenlandske soldater er drept, hvorav 10 norske.

Luftslott

Det var ikke bare kyniske norske politikere med ønsker om å bli invitert til Det hvite hus som støttet krigen i Afghanistan med alle dens vidløftige og urealistiske målsettinger. Innen diplomatiske, akademiske og militære kretser blomstret det opp med analyser som godtgjorde optimismen.

Gjorde man bare slik og slik, og lenge nok, ville nok også Afghanistan bli en gjenkjennelig stat som ivaretok innbyggernes ønske om sikkerhet og velferd. Alle mennesker ønsket seg liberalt demokrati, men de trengte bare litt starthjelp ved innføringen av valg og nedsettelser av komiteer for kvinner og kjønnsperspektiver.

Disse forhåpningene ga seg utslag i bøker med titler som Det nytter (Jan Egeland, 2007) og Å gjøre en forskjell (Jonas Gahr Støre, 2008).

De av oss som mente disse planene var et luftslott, ble et hår i etablissementets suppe.

Brustne illusjoner

Intervensjonene i Afghanistan og Irak lærte Vesten en lekse. Den arabiske våren i 2011 kom derfor ubeleilig og ble nesten pinlig.

Plutselig veltet det frem unge mennesker i Tunisia, i Egypt og i Syria som ropte på det demokratiet Vesten lenge hadde snakket så varmt om, men som stadig flere i Vesten selv hadde mistet troen på at kunne virke overalt.

Støtten til demonstrantene og opprørerne ble derfor halvhjertet. I Libya bombet vi Gadafi fra makten, men sendte ingen soldater, bistandsfolk og demokratieksperter for å bygge noe opp deretter.

I dag, etter kontrarevolusjoner i Egypt og borgerkriger i Libya, Syria, Jemen og Irak, har også unge mennesker i Midtøsten mistet troen og illusjonene. Det står nå mellom rå makt eller radikale islamske visjoner.

Ny erkjennelse

I løpet av de siste årene har vi glidd inn i en ny erkjennelsesmessig situasjon med dyptgripende konsekvenser for utenriks- og asylpolitikken.

Begge de to store sekulære politiske ideologiene siden 1800-tallet har mistet sitt utopiske potensial.

• Sosialismen kunne en gang forene fiender på tvers av religion og etnisitet, i tro på at man nå hadde funnet et nytt og sterkere sosialt lim.
• Det liberale demokratiet skulle avdempe og harmonisere slike nedarvede identiteter og forskjeller.

Begge var grunnleggende fremskrittsoptimistiske syn.

Men nå, etter de sekulære politiske ideologienes død, tar knapt noen til orde for massive vestlige militære eller politiske intervensjoner i land som har brutt sammen. Det er tungt å «selge en krig» under alle omstendigheter. Det blir nesten håpløst når man vet at man ender opp med et resultat som i dagens Afghanistan.

Inn i håpløshetens tid

Men ikke å gjøre noe, tar seg også dårlig ut. Derfor slippes det bomber over Libya, Syria og Irak, og det sendes et mindre antall spesialsoldater som skal dytte frem lokale, «moderate» militser.

Den type innsats vil kunne påvirke krigens gang og lokalt bestemme vinnere og tapere. Men det er ikke lenger mange som tør å snakke om «løsninger», «stabilitet», en «ny fremtid». Vi beveger oss inn i håpløshetens tid, og det vil prege oss, «de andre» (og asylpolitikken) lenge.

Twitter: @helgeluras

Mer å lese: Mandag 6. juni ble Afghanistanrapporten fremlagt. Her er artiklene og kommentarene våre i forkant og umiddelbart etter.

• Fædrelandsvennen var først ute: Sterk kritikk av Norges innsats i Afghanistan
• Tidligere forsvars- og utenriksminister Bjørn Tore Godal ledet det regjeringsoppnevnte utvalget. Her er hans kronikk, publisert minutter etter at han overleverte rapporten: Hvordan kunne det gå slik? Hva gikk galt?
• Kommentator Frank Rossavik: Æille feila fra i går
• Forsker om Afghanistan-rapporten: -Den negative trenden har forsterket seg ytterligere
• Afghanistanutvalg feller nedslående dom

Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Lyst til å skrive ? Les denne først: Seks tips til en Aftenposten-debattant