Debatt

Vi har tradisjon for å si at barna ikke mestrer skolen, men kanskje det er skolen som ikke mestrer disse barna? | Eidsvold og Totland

  • Trude Trønnes Eidsvold
    Advokat, Barneadvokatene DA
  • Thea W. Totland
    Advokat, Barneadvokatene DA

Det kan være svært sammensatte årsaker til skolevegring, og vi må passe oss for å legge ansvaret på barnet eller ungdommen, skriver innleggsforfatterne. Illustrasjonsfoto: Shutterstock/NTB scanpix

Skole og hjelpeapparat går ofte i forsvar og leter etter årsaken til skolevegring hos barna.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

I Aftenposten 9. desember leser vi at det er 12.000 elever i Norge som lider av skolevegring. Rådet fra forsker Trude Havik er tett og tidlig kontakt og samarbeid med skolen.

Vi er enige i at dette er en god start. Som jurister vet vi at opplæringsloven sikrer barn rett til et trygt og godt skolemiljø og tilpasset undervisning. Alt skulle ligge til rette for at alle barn har lyst til å gå på skolen.

Trude Trønnes Eidsvold er advokat hos Barneadvokatene DA.

Så hvorfor blir 12.000 barn definert som skolevegrere? Når foreldre tar kontakt med oss, har de allerede forsøkt å få skolens oppmerksomhet, men skolen går i forsvar og er rigide. Ofte toppes det hele med en bekymringsmelding til barnevernet. Det blir steile fronter, og dette tærer på samarbeid og kommunikasjon.

Sammensatte årsaker

Thea W. Totland er advokat hos Barneadvokatene DA.

Vi har bistått mange klienter i møter med offentlige instanser og er overveldet av hvor vanskelig kontakten med skole og hjelpeapparat kan være. Ofte oppleves det som at disse instansene leter etter grunner hos barnet eller foreldre for hvorfor barnet ikke er på skolen. Har barnet en diagnose? Og hvorfor greier ikke foreldrene å få det av gårde på skolen. Hvor vanskelig kan det være, liksom.

Det må påpekes at i mange saker er det ingen diagnose, men det er som om noen barn blir syke av å gå på skolen.

Noen utvikler angst og til og med PTSD hvis det er alvorlig mobbing inne i bildet. Vi er opptatt av at det kan være svært sammensatte årsaker til skolevegring og at vi må passe oss for å legge ansvaret på barnet eller ungdommen.

Historiene vi får høre er alle unike, men vi ser noen mønstre som vi vil dele. Det er anonymiserte, men klassiske eksempler på barn som ikke har diagnoser, men der skolevegringen utvikler seg allikevel.

Eksempler på skolevegring

Lydia 14 år har stort skolefravær fordi hun ikke finner sin plass i jentegruppen i klassen. Hun er redd for å gå alene eller å få oppmerksomhet som avslører hvor usikker hun er. Når hun er borte fra skolen, utløser det spørsmål det er vanskelig å svare på, og det blir nærmest umulig å komme tilbake på skolen uten å få uønsket oppmerksomhet. Lydia vil helst gå under radaren.

Bjørn er åtte år og egentlig ikke skolemoden, men går allerede i 3. klasse. Han er urolig og får mye tilsnakk. Hvis noen gjør noe galt, får han skylden, fordi det som regel er han som er årsaken til trøbbel. Skoledagene blir etter hvert så tunge og vanskelig å komme igjennom at det er bedre hjemme, der han kan underholdes av dataspill og TV.

Tore har en lignende erfaring, men har hanglet seg gjennom barneskolen fordi han har hatt foreldre med ressurser og en erfaren lærer. På ungdomsskolen oppfatter hans nye lærer Tore som et ufyselig problembarn. Tore har lav mestringsfølelse, og skoledagene blir uutholdelig med press og konflikter. I gjengen som henger på senteret føler han seg inkludert og akseptert. Valget er enkelt, Tore slutter å gå på skolen.

Les også

Nå må dere få øynene opp for problemet skolevegring!

Kreativitet og fleksibilitet

Etter vårt syn har ikke skolen klart å fange opp barna tidlig nok og demmet opp for senere problemer. Når barna har utviklet en vegring, er det for sent. Lydia, Bjørn og Tore burde møtes med smidighet, varme og kreativitet.

I utgangspunktet er det ingen grunn til at disse barna ikke skulle gjennomføre normale skoleløp. I hvert fall om de får den oppfølgingen de har krav på etter opplæringsloven.

I suksesshistoriene vi kjenner til, er den avgjørende faktor kreativitet og fleksibilitet. Systemet åpner for dette. Lovverket er godt nok, hjelpeapparatet er der og det er mange bra skoler. Vi tror at det høye tallet av skolevegrere illustrerer at det er for store variasjoner i hvordan barn og foreldre møtes av skolen.

Vi har en tradisjon for å omtale barna som at de ikke mestrer skolen, men kanskje vi skal snu på det og si at det er skolen som ikke mestrer disse barna?

  1. Les også

    Barna som ikke går på skolen

  2. Les også

    Denne skolen har klart å halvere andelen elever som får spesialundervisning. Nå skal resten av skole-Norge lære.

  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Barn
  2. Skole og utdanning
  3. Mobbing
  4. Angst
  5. Konflikt
  6. Debatt

Relevante artikler

  1. NORGE

    Skolevegrende barn? Et nytt mobilspill skal få barna tilbake på skoleveien.

  2. NORGE

    Herman (14) har ikke gått på skolen på to år. Rundt 12.000 elever i Norge lider av skolevegring.

  3. A-MAGASINET

    Sønnen ville ikke på skolen. Så forsto foreldrene at de var en del av problemet.

  4. NORGE

    Moren til Maxmilian (6) skjønte tidlig at sønnen var spesiell. Da han tok en evnetest, falt brikkene på plass.

  5. DEBATT

    Jeg har vel så mye tro på variasjon, frisk luft og bevegelse som mer bruk av mobil for økt læring

  6. NORGE

    Ny studie: Barn som bruker skjerm om morgenen, har økt risiko for språkvansker