Inkonsistent kritikk av PFU

Vi er til dels dypt uenige med Anders Cappelen i hans gjentatte kritiske karakteristikker av PFU og PFUs arbeid.

Anders Cappelen påstår i Aftenposten at Henrik Syse og de andre medlemmene i Pressens Faglige Utvalg (PFU) er medskyldige i "det hittil styggeste norske pressejustismordet i nyere tid". Det handler om blant annet Avisa Nordland, som i 2010 ikke ble felt av PFU for brudd på god presseskikk da de identifiserte to kirurger, inkludert Rastislav Kunda, som var under etterforskning for operasjoner gjennomført ved Nordlandssykehuset. PFU trakk ingen endelige konklusjoner om selve saksforholdet – det ligger utenfor utvalgets mandat – men mente at den angjeldende bruken av navn og bilde falt innenfor det presseetisk forsvarlige, blant annet gitt sykehusets mulighet til å komme med tilsvar og korrigeringer underveis.

I ettertid har doktor Kunda fått mye støtte: Medienes dekning skal ha vært skjevere og mer feilaktig enn det PFU la til grunn. Kunda har også fått medhold i Salten tingrett for at han ble utsatt for krenkende omtale, og han har fått full oppreisningserstatning.

Vi skal være de første til å beklage dersom PFU i denne saken ikke veide sakens forskjellige elementer riktig. Den belastningen det er for et enkeltmenneske å bli fremstilt i mediene som medskyldig i alvorlige forhold – særlig dersom påstandene viser seg å være uriktige – er enorm. Det påhviler pressen et stort ansvar for å tenke igjennom virkningene av sine oppslag. Og det påhviler også PFU et ansvar for å ta dette tungt inn i sine vurderinger.

Utelatelse av fakta

Cappelen fortjener ros for å ha fulgt opp saken, og for å ha støttet Kunda. Ut fra opplysningene vi satt på den gang, mente vi at saken ikke kvalifiserte til et brudd på god presseskikk. Men selvsagt ønsker vi å lære der vi har trådt feil. Dette kan, sett i ettertid, ha vært en slik sak, der utelatelse av avgjørende fakta i pressedekningen ikke kom klart nok frem i underlagsmaterialet eller klagen, eller dermed ikke ble vektlagt nok av oss. Saker der nettopp utelatelse av fakta utgjør det sentrale presseetiske bruddet, er ekstra utfordrende for utvalget – spesielt dersom faktamanglene ikke kommer klart frem og blir forklart i klagen. For å oppdage slike utelatelser blir vi overlatt til våre egne kunnskaper på det angjeldende fagområdet.

Mye av Anders Cappelens poeng er at klagere ofte trenger profesjonell hjelp for å klage til PFU. Vi vil sterkt bestride at det er noen hovedregel. Utvalget tar alvorlig og arbeider minst like grundig med enkelt skrevne klager fra menigmann som med bunker med advokatutlegninger. Vi har imidlertid ikke ment å benekte at det kan finnes saker som kan ha nytte av hjelp fra rådgivere eller advokater. Kanskje var Kundas sak et eksempel på det.

Fri og kritisk rolle

Som allmennhetens representanter i PFU er vi personlig ansvarlige for det vi gjør, og vi har ingen binding til eller ansvar overfor pressen og dens organer, utover at vi er utnevnt av Presseforbundet. Vår rolle er fri og kritisk, og vi forsøker å se hver sak som unik – og samtidig lære av det vi har opplevd. Vi er til dels dypt uenige med Cappelen i hans gjentatte kritiske karakteristikker av PFU og PFUs arbeid, og i denne bestemte saken opplever vi dessuten Cappelen som noe inkonsistent: På et debattmøte i Oslo Redaktørforening nylig sa han at han kunne forstå hvordan vi kom frem til vår konklusjon i Kunda-saken, gitt klagens og sakens utforming. Mener han det, kan han ikke samtidig anklage oss for pressejustismord eller kreve vår avgang fra utvalget.

Samtidig er vi glade for at Cappelen er en uredd vakthund som i en sak som denne ikke slutter med å kjempe for en svak part i møte med en sterk presse. Vi har aldri hatt noe ønske om å legge sten til byrden for doktor Rastislav Kunda og beklager med dette dersom vi på noe slags urettmessig vis har gjort det.