Jo, helsevesenet nekter kreftpasienter gratis medisin | Et samlet kreftmiljø i Norge
Ordningen for ikke-godkjent medisin gjør at så godt som ingen pasienter får tilgang til gratis behandling.
I et tilsvar til vår kronikk 14. juli svarer fagdirektørene i helseregionene at «Helsevesenet nekter ingen pasienter gratis medisin», før de sier at dagens ordning «gir forutsigbarhet» og «bidrar til å fremme likebehandling».
De har jo helt rett. Dagens ordning gir forutsigbarhet og fremmer likebehandling, i den forstand at så godt som ingen pasienter får tilgang til gratis behandling, og at dette er forutsigbart. Så hvorfor mener de at dette er en god ordning?
De skriver at firmaene som regel er villige til å gi kun et begrenset antall pasienter gratis medisin, og at dette førte til forskjellsbehandling av pasienter. Begge deler er feil. Vi har erfaring med et stort antall slike programmer, og uten unntak har alle pasienter som fylte gitte kriterier fått tilgang til gratis behandling.
Dette tilbudet har alltid vedvart til markedsføringstillatelse har kommet, uten at firmaene har begrenset antall pasienter. De samme fagdirektørene ønsker samtidig flere kliniske studier, hvor det alltid er et begrenset antall pasienter. Argumentet er altså både feil og inkonsistent.
Uforutsigbare utgifter
De skriver at praksisen påførte sykehusene uforutsigbare utgifter. Dette er både riktig og galt. I en del av disse programmene ble legemiddelet betalt av sykehusene etter markedsføringstillatelse, men som vi demonstrerte i kronikken, er dette er en veldig liten andel av pasientene og av behandlingene.
Innenfor kreftfeltet er det ingen eksempler på at dette har medført utgifter for helsevesenet for behandling som utgjør mer enn en brøkdel av mengden gratismedisin vi har fått.
Sykehusene har altså betalt litt og fått veldig mye. I tillegg har de fleste programmene de siste årene godkjent at pasienter som får gratis behandling, fortsatt vil få gratis behandling så lenge medikamentet har effekt, også etter markedsføringstillatelse.
Heller ikke disse programmene, komplett uten uforutsigbare utgifter, vil fagdirektørene godkjenne. De «uforutsigbare utgiftene» er altså enten små eller ikke-eksisterende.
Knallsterk forhandlingsposisjon
De skriver at industriens interesse for å fremskaffe dokumentasjon ble mindre, og at myndighetenes forhandlingsposisjon ble svekket. Dette virker helt uten hold i virkeligheten, og det er vanskelig å forstå hva de mener.
Dokumentasjon for medikamenters effekt vurderes av det europeiske legemiddelverket, og hvorvidt slike compassionate use-programmer eksisterer i alle land eller i andre land minus Norge, har selvfølgelig ingen innvirkning på hvilke studier som gjøres.
Norske myndigheters forhandlingsposisjon er knallsterk, og vi sier på mange felt nei til flere medikamenter enn i alle sammenlignbare land. Hvordan dette skulle påvirkes av gratisprogrammer er for oss et mysterium. Også disse påstandene er det altså uklart for oss hvorfor de kommer med.
Alt i alt er altså argumentasjonen for å stenge dette tilbudet basert på usanne påstander. Så vi tar oss i å lure på hva den egentlige grunnen er. Dagsnytt 18 har gjentatte ganger i sommer prøvd å få fagdirektørene til å stille til debatt, men dette har de ikke ønsket.
Fredrik Schjesvold, leder, Oslo myelomatosesenter
Andreas Stensvold, avdelingssjef, Kreftavdelingen, Østfold sykehus
Jonas Einarsson, CEO, Radiumhospitalets forskningsstiftelse
Yngvar Fløisand, overlege, Avdeling for blodsykdommer, Rikshospitalet
Geir Erland Tjønnfjord, leder, Avdeling for blodsykdommer, OUS
Ingrid Ross, generalsekretær, Kreftforeningen
Arne Kolstad, leder, Norsk Lymfomgruppe
Åslaug Helland, nestleder, Norsk Onkologisk Forening
