Vi krever retten til å eie vår egen historie | Aili Keskitalo
For oss er det et paradoks at i flere hundre år har andre enn samer selv skrevet, fortolket og formidlet våre historier.
9. oktober 1989 ble det første Sametinget i Norge åpnet til høytidelig gjerning av kong Olav V. I år feirer vi vårt jubileum med stolthet og takknemlighet over den innsatsen som vårt folk la ned i den harde rettighetskampen forut. Fortsatt har vi mange utfordringer igjen.
Sametinget er med sine 30 år en relativt ung institusjon, men vi har en lang historie. I 2017 feiret vi at det var 100 år siden den sørsamiske foregangskvinnen Elsa Laula Renberg samlet samer fra sør og nord til det første samiske landsmøte i Trondheim. Dessverre kjenner ikke alle til Renberg, fordi den samiske historien ofte ikke tas med i fortellingen om Norge – heller ikke i pensumbøkene for våre barn.
Samiske gjenstander tilbakeføres
Alle har behov for sin egen historie. Det knytter oss til vår kultur, språk og til vår identitet og lar oss speile vår fortid med nåtid. Kulturarv er viktig også for det moderne samiske samfunn. For oss er det et paradoks at i flere hundre år har andre enn samer selv skrevet, fortolket og formidlet våre historier.
Fra 1700-tallet ble det samlet inn en rekke kulturhistoriske gjenstander fra Sápmi som ble plassert på Universitetets etnografiske museum, senere Kulturhistorisk museum og Norsk Folkemuseum.
I de siste årene har det vært gjennomført et svært vellykket prosjekt der 1600 samiske gjenstander skal tilbakeføres til våre seks konsoliderte samiske museer. Prosjektet har fått navnet Bååstede, som betyr hjem på sørsamisk. Det er et første steg på veien for å få våre kulturhistoriske skatter hjem, men det forutsetter at museene våre er i stand til å ta imot de samiske gjenstandene fra de norske museene.
Samer og vikinger kunne kunsten: Sjamanismens sentrale plass i førkristen tid
Misjonærenes forbud
Vi finner for øvrig samiske gjenstander over hele Europa. I sommer besøkte jeg det statlige museet for europeiske kulturer i Berlin, der de har 1000 samiske gjenstander. Bak glassmontre kunne jeg se to samiske trommer brukt av våre sjamaner og mange forskjellige hornluer, et særegent hodeplagg for samiske kvinner som nesten forsvant ut av bruk.
De kristne misjonærene forbød bruk av trommer og joik – men også hornluen, da de mente at selve djevelen satt i hornet på luen på de samiske kvinnene. Med bibelen i hånd tok misjonærene luene av hodet på våre formødre og sendte dem sørover og til utlandet. Hornluen og trommen er derfor noen av de sterkeste symbolene på samisk kulturarv fratatt oss med makt og stilt ut for andre.
Smertefulle budsjettkutt
I et selvbestemmelses- og dekoloniseringsperspektiv er det helt vesentlig at urfolk eier sin historie. De samiske museene har den nødvendige fagkompetansen til å formidle våre egne fortellinger, men vi mangler et økonomisk løft for å kunne oppgradere våre magasiner og utstillingsfasiliteter.
I statsbudsjettet er det en økning på 340 millioner kroner til norske museer og visuell kunst. I det samiske samfunnet må vi konstatere at det blir smertefulle budsjettkutt. De samiske museene blir ikke satt i stand til å forvalte egen historie denne gangen heller. Hvor lenge må vi betrakte vår egen kulturarv fra utsiden av andres glassmontre?
Les også:
