Rusfelt på ville veier?

Hva er årsaken til at rus- og medikamentfrihet vurderes som umulig - og hvem gjør disse vurderingene? spør artikkelforfatterne.

Hvorfor skal lettvinte og ensidige løsninger få svekke en variert rusbehandling? Hvorfor blir medikamentfri behandling mer og mer utdefinert?

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

I arbeidet med rusavhengighet det siste tiåret er det gitt stadig større plass til behandling der pasienter tilbys medikament som blokkerer og erstatter effektene av opioider som pasientene er avhengig av — såkalt substitusjonsbehandling. Medisiner som metadon, Subutex og suboxone tilbys på lavterskelnivå, og blir altså stadig lettere tilgjengelig.

For noen, kanskje relativt mange, vil medisiner være en sentral del av behandlingen. Men hvis behandlingen ikke består av mer enn medisiner, vil det være svært vanskelig å legge livet i rusmiljøet bak seg. Dagene skal ha innhold og gi mening.

Det stilles i dag ingen krav utover konstatert opiatavhengighet for den som søker substitusjonsbehandling. Om pasienten også er avhengig av alkohol, B-preparat, cannabis eller amfetamin tillegges ingen vekt hva angår å få medisinene som skal avhjelpe opiatavhengigheten.

Utdeling av heroin

Hvorfor er det blitt et aktuelt tema å dele ut heroin på statens regning? Mange vil måtte møte opp og motta sin statlig foreskrevne heroindose tre-fire ganger pr. døgn. Hva tenker man om ressursbruken her? Hva tenkes om ressursfordelingen i rusbehandlingen i det store og hele? Er utdeling av medikamenter nevnt ovenfor det som skal dominere behandlingstilbudet til rusavhengige? I så fall til hvilken pris og med hvilke resultater? Etter vår oppfatning tildeles det i dag for få ressurser til tradisjonell rus- og medikamentfri døgnbehandling og rehabilitering.

Det er blitt vanskelig å se hvilke mål som settes for substitusjonsbehandling. Få av klientene får tilbud om rehabiliteringsopplegg med sikte på for eksempel å komme i arbeid. Dette øker sannsynligheten for at disse forblir i en passiv og innholdsfattig tilværelse med overhengende fare for tilbakefall til rusmidler og tidligere livsmønstre.

Parallelt med den nevnte utviklingen, er det blitt stadig lengre ventetid for dem som søker heldøgns behandlingsplass i spesialisthelsetjenesten. Antall slike behandlingsplasser reduseres. For eksempel er Tverrfaglig enhet for dobbeltdiagnoser (TEDD) lagt ned, mens Phoenix Haga og Nybøle er under avvikling. Alle disse kan vise til gode resultater, og burde styrkes fremfor å nedlegges.

Mens vi skriver dette, viser oversikten over behandlingsplasser i Helse Sør-Øst en snittventetid på avrusning på nesten ni uker, til korttids heldøgnsbehandling på nesten 20 uker og til heldøgns langtidsbehandling på ca. 33 uker.

Hva er årsaken til at rus- og medikamentfrihet vurderes som umulig - og hvem gjør disse vurderingene? Hvordan forholder man seg til det ubestridelige faktum at mange er blitt - og forblir - rusfrie, også uten medikamentstøtte?

Tung og tidkrevende vei

Den rus- og medikamentfrie veien er tung og tidkrevende for de fleste som velger den. De som i mange år har vært avhengige av illegale rusmidler, har som regel utviklet en måte å leve på som skaper mange tilleggsproblemer. Forholdet til familien er vanskelig og nettverket utenfor rusmiljøet er lite eller fraværende. Lave inntekter og store gjeldsbyrder representerer en vanlig og tung tilleggsbelastning. Skammen og skyldfølelsen over alle problemene man har påført de nærmeste, barn som barneverntjenesten har tatt hånd om o.s.v., må bearbeides slik at minnene lar seg leve med som rusfri.

Fordi rusavhengighet er så komplekst, må også hjelpen være bredspektret, samordnet og inneholde kompetanse på håndtering av alle disse problemområdene.

Vi er overbevist om at mange rusavhengige har ambisjoner, ressurser og muligheter til å oppnå en rusfri tilværelse - uten medikamenter. Disse bør fremdeles kunne få et behandlingstilbud hvor medisinering ikke er innbakt i behandlingen og der signaleffekten er at det går an å oppnå rusfrihet også uten medikamenter.

Samhandlingsreformen stiller økte krav til kommunene. Reformen innebærer at rusbehandling i spesialisthelsetjenesten primært skal skje gjennom polikliniske og ambulante tjenester - med ytterligere nedkorting av tilbud og oppholdstid i døgnbehandling. Kommunene på sin side skal tilby rehabiliteringstjenester i større grad - også bolig- og sosialfaglig bistand. Den nye helselovgivingen støtter føringene om mer fokus på helseperspektivet, men svært lite på de rusavhengiges behov for yrkesmessige, økonomiske og sosiale tjenester. Dette forsterker inntrykket av, og vår bekymring for, at vi går inn i en tid hvor ytterligere medikamentell rusbehandling vil være tilbudet til de rusavhengige - og at tilbud med rusfrihet som mål, på sikt vil forsvinne.

I Helse- og omsorgsdepartementets opptrappingsplan for rusfeltet står det: «Vi må tilby hjelp så tidlig som mulig og sørge for at tjenestene er tilgjengelige når det er behov for dem. Det er derfor behov for å øke antall behandlingsplasser på alle nivåer.»

Heldøgns langtidsbehandling!

Vi som har arbeidet i rusfeltet i mange år, vet godt at heller ikke behandling i heldøgnsinstitusjoner, uten medikamentstøtte, har forventede resultater for alle. Ofte trengs det dessuten å få prøve på nytt. Likevel mener vi at den tiden den enkelte er i behandling, og holder seg rusfri, for mange nettopp har inspirert til å prøve på nytt. De har fått kjenne at livet uten rus faktisk kan være et liv å ønske seg tilbake til.

Vårt ønske for dem som trenger behandling for sitt rusproblem, er at en heldøgns, langtids behandlingsplass skal være like lett tilgjengelig som medisinbasert behandling.

Debatt

Hva er årsaken til at rus- og medikamentfrihet vurderes som umulig - og hvem gjør disse vurderingene? spør artikkelforfatterne.