Debatt

Norske TV-serier lider under produsentenes frykt for ikke å tjene nok penger | Hilde Susan Jægtnes

  • Hilde Susan Jægtnes
    Hilde Susan Jægtnes
    Manusforfatter og skjønnlitterær forfatter

I norsk film- og TV-bransje finnes det pr. i dag ikke et bærekraftig klima for nytenkning eller eksperimentering, mener manusforfatter Hilde Susan Jægtnes. Foto: Georg Oppermann Moe

Manusforfatter Hilde Susan Jægtnes svarer skuespiller Anders Danielsen Lie.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Som manusforfatter for film og TV er jeg fullstendig enig når skuespiller Anders Danielsen Lie i sin kronikk i Aftenposten hevder at den viktigste forutsetningen for et vellykket film- eller TV-prosjekt er et bunnsolid manus.

Tendensene han peker på i denne velskrevne kronikken er skremmende og illevarslende – ikke bare hva angår den kreative kvaliteten som går tapt under slike tilstander, men også arbeidsforholdene for den enkelte medarbeider i alle ledd.

Videre er jeg enig med ham i at TV-serien ikke er den nye romanen. Og da forutsetter jeg at han ønsker seg TV-serier i verdenslitteraturklassen, ikke bare en middelmådig, humørløs og anemisk norsk samtidsutgivelse.

Et par punkter i kronikken fortjener likevel litt nyansering.

Manus prioriteres høyt

Åpenbart vil arbeidet med og prioriteringen av manus variere fra prosjekt til prosjekt. Selv har jeg har aldri vært i berøring med et prosjekt der manus ikke har vært ekstremt høyt prioritert.

Samtidig har jeg hørt noen av de samme skrekkhistorier fra andre prosjekter der manusskriving har vært utsatt til uforsvarlig sent i prosessen, slik Lie beskriver (spesielt i prosjekter der serieskapers ego har gått på bekostning av forsvarlige kollektive prosesser).

Halvferdige manus går utover alle fagfunksjoner i en filmproduksjon og skaper uakseptable arbeidsforhold, skrev Anders Danielsen Lie i sin kronikk «TV-serien er den nye kioskromanen». Foto: Tor G. Stenersen

Men hvis TV-serier ikke når opp til samme kunstneriske nivå som verdenslitteratur, finnes det andre årsaker enn oppblåste ego, aggressive preproduksjonsfrister og improvisasjons-risikosport blant produsenter og kanaler?

Hva er «bunnsolid»?

Et relevant sidespor: I en lang og grundig Montages-podkast om 2019-årets norske filmer, deltok Lie blant de kloke hoder som analyserte årets avling. Der sa han ved flere anledninger at det irriterte ham at man ikke hadde tatt «et par runder til» på manus på visse punkter, slik at scenene virkelig kunne blitt forløst.

Dette forutsetter jo at det kreative teamet i den aktuelle filmen satt med nøyaktig samme idé som Lie selv om hva den optimale versjonen av denne scenen ville være, som igjen passet inn med visjonsbærerens øvrige håp og planer for filmen. Men er det virkelig så utvetydig og åpenbart hva som utgjør et «bunnsolid» manus eller den perfekte scene?

Er ikke dette noe av det som gjør film, TV og annen kunst så spennende, frustrerende og umulig å jobbe med, at det finnes så mange forskjellige måter å fortelle historier på, og ofte er altfor mange kokker på kjøkkenet?

Les også

Serieskaperne ville lage en så troverdig fremstilling av 22. juli som mulig. Men hva synes de som selv var nær terroren?

Mange ledd før ferdig produkt

I så måte er det langt lettere å skrive verdenslitteratur (dersom man skulle være blant de ytterst få med vilje, evne og selvdisiplin til det): Da trenger man bare en laptop og et hjørne i en kafé med ikke altfor mye trekk fra vinduet.

I Norge blir filmen eller TV-serien skapt og gjenskapt i hvert ledd under produksjon: Fra grunnideen, via manusutvikling (herunder kreativt inngripende saksbehandling hos Norsk filminstitutt og/eller andre finansiører/kanaler), til innspilling og til klipp.

Mest styrende for det ferdige resultatet er etter min erfaring produsent og/eller regissør, som ofte er visjonsbærer, mens det i noen norske TV-serier er serieskaper som har samme rolle (som kan være manusforfatter eller regissør, eller begge i samme rolle).

Les også

Les også oppfølgeresaken med flere stemmer: Anders Danielsen Lie hardt ut mot norske TV-serier

Frykt for nytenking

I norsk film- og TV-bransje finnes det pr. i dag ikke et bærekraftig klima for nytenkning eller eksperimentering. Det er så mye frykt knyttet til inntjeningsmuligheter at produsenter ofte vegrer seg for å bruke mange år og ressurser på å satse på et prosjekt hvis det ikke kan sammenlignes (eller til forveksling etterligner) eksisterende suksesser.

Denne nytenkningsfrykten fører til en kreativt uheldig konformitetstenkning, som etter min mening har en vel så sterk forklaringskraft for film- og TV-seriers sluttprodukt som utilstrekkelige tidsrammer på manusfronten.

Selv om man løste problemene med rammene for manusprosessen som Lie identifiserer, ville man altså allikevel sitte igjen med et par jumbonøtter å knekke før man får norske TV-serier på nivå med forfattere som Dostojevskij eller Marguerite Duras.

  • Kronikken ble også tema for Dagsnytt Atten 14. januar. Se eller hør innslaget her.
  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Film og TV
  2. Serier