Hvem har ansvaret for hverdagsintegrering? | Sonia Ahmadi

Tidligere var det jeg som skulle bli integrert, nå bidrar jeg til å integrere andre.

Jeg har vært på begge sider av integreringen. Først som en nyankommen flyktning og etter hvert som frivillig. Tidligere var det jeg som skulle bli integrert, nå bidrar jeg til å integrere andre.

Men hva er integrering og hvorfor er det så viktig? Og viktig for hvem?

Hverdagsintegrering innebærer integrering og inkludering av personer med innvandrerbakgrunn i det norske samfunnet gjennom en kollektiv innsats i hverdagen. Dette er viktig både for den sosiale bærekraften av velferdsstaten og for å utvikle fellesskap, tilhørighet og tillit mellom de nyankomne og de etablerte.

Regjeringen har lagt stort fokus på hverdagsintegrering blant annet gjennom å utvikle integreringsstrategi 2019–2022. Målet med strategien er å gi personer med innvandrerbakgrunn en følelse av tilhørighet, en opplevelse av deltagelse i norske samfunnet og å forebygge utenforskap.

Hvem?

Men nøyaktig hvem har ansvar for å integrere de nyankomne i det norske samfunnet? Er det regjeringen, frivillige organisasjoner, nordmenn, eller innvandrere selv som må gjøre en innsats for å bli integrert?

For meg henger integrering og sosial inkludering i hverdagen veldig tett sammen. Personer som ikke blir integrert, har språkvansker som gjør at hverdagen blir mye mer problematisk. Vanlige hverdagslige aktiviteter blir utfordrende, av og til umulig. Dårlige språkferdigheter hindrer deltagelse i hverdagslige aktiviteter og ikke minst deltagelse i arbeidslivet. Mangel på kontakt med omverdenen, det å kunne beherske sin egen livssituasjon, skaffe seg en jobb og danne nye sosiale relasjoner kan i sin tur føre til isolasjon, utenforskap og dårlig økonomi.

Bagasje

Dette har helsemessige konsekvenser; både fysisk og psykisk. Når det er sagt, så er det viktig å huske at alle som har tatt ett «leap of faith» og er kommet til Norge, har en bagasje med seg. En bagasje med tidligere tradisjoner og andre verdier, en bagasje fra reisen underveis, fra grensene som er krysset, fra menneskene og systemene som har sviktet. Tross all innsatsen jeg har gjort for å glemme fortiden og gjøre det til min styrke, snur jeg meg fortsatt flere ganger for å sjekke hvem som er bak meg når jeg går alene.
Integrering er en toveis prosess der begge parter lærer om hverandres kultur, levemåte, tradisjoner, og mye mer. Nordmenn har utvilsomt en eksemplarisk dugnadsånd og vilje til å hjelpe de nyankomne.

Er det kanskje derfor rettferdig å si at det ligger større ansvar hos oss, vi som er etablerte, til å gjøre ekstra innsats i integrerings- og inkluderingsprosessen?