Statsfrom arkitektur
Høyblokkas arkitektur symboliserer ikke de verdiene vi er stolte av.
På 1950-tallet ble det såkalte Empirekvartalet revet for å få plass til det nye regjeringsbygget. Kvartalet besto av fredede monumentalbygg fra begynnelsen av 1800-tallet, og det ble revet mot både Riksantikvaren, Oslo bystyre og en bred kulturopinions vilje.
Det var regjeringen som under ledelse av statsminister Einar Gerhardsen (Ap) presset gjennom denne løsningen.
Gerhardsen var en nær bekjent av regjeringsbyggets arkitekt, Erling Viksjø, og prosessen rundt rivingen er et talende eksempel på etterkrigstidens skjebnesvangre allianse mellom sosialdemokrati, teknokrati og fremskrittstro.
Men ved en skjebnens ironi er det nettopp de argumentene som utbyggerne ikke lyttet til den gangen, som fredningstilhengerne av Høyblokken nå påberoper seg.
Dette reiser flere interessante problemstillinger, som har både politiske og estetiske implikasjoner.
1) Hvordan kan arkitektur som i sin tid ble trumfet gjennom mot folkeviljen, være et uttrykk for demokrati?
Svar: At bygget i det hele tatt ble reist, er i seg selv et vitnesbyrd om noe udemokratisk. På den annen side kan man selvfølgelig hevde at bygget har et demokratisk uttrykk. Tilhengere av bevaring mener fasaden representerer et sosialdemokratisk likhetsideal ved at den er ikke-hierarkisk og uten ornamenter. Dessuten er mesteparten av bygget utført i naturbetong, som knyttes til noe moderne, ujålete, naturlig og sant. For min egen del vil jeg hevde at nettopp sansen for pynt, overflate og hierarkier er dypt menneskelig, og at bygget derfor fremstår som abstrakt, fremmedgjort, monotont og autoritært.
2) Kan et eksempel på maktarroganse og manglende bevaringsvilje selv være bevaringsverdig?
Men ved en skjebnens ironi er det nettopp de argumentene som utbyggerne ikke lyttet til den gangen, som fredningstilhengerne av Høyblokken nå påberoper seg.
Svar: Ja, dersom bevaringen ikke på nytt representerer det samme. Det ville naturligvis være meningsløst å ta vare, på hele eller store deler av, Berlinmuren bare fordi den i sin tid var en del av historien. Regjeringsbygget burde kanskje ha blitt fredet som uttrykk for en byggetradisjon, som gjennom sin manglende respekt for omgivelsene har vært med på å ødelegge mange byer etter krigen. Men å bruke en halv milliard på dette når det finnes så mange andre eksempler på akkurat det samme (også av samme arkitekt), vil neppe være en god valgkampsak. Og dessuten, om dette skrekk-og-advarsel-argumentet skulle være grunnen til bevaring, ville bygget ikke kunne fungere som regjeringsbygg.
3) Vil ikke det å rive Høyblokken være å gjøre nettopp det terroristen ønsket seg?
En slik type arkitektur symboliserer ikke de verdiene vi er stolte av.
Svar: Kanskje. Skjønt terroristens grunn til å ville sprenge blokken handlet ikke om arkitektur, men det enkle faktum at Regjeringen holdt til der. Hadde Regjeringen sittet i et annet bygg, ville han ha gjort akkurat det samme.
Min konklusjon er at regjeringshøyblokken bør rives. En slik type arkitektur symboliserer ikke de verdiene vi er stolte av. Men da oppstår et nytt spørsmål: Kommer det nye bygget til å bli så mye bedre? Debatten så langt tyder dessverre på at det fremdeles er Viksjøs estetiske paradigme som gjelder.
