Debatt

Samarbeidet med Fredriksen-søstrene: Har Nasjonalmuseet strukket grensene for langt? | Kathrin Pabst

  • Kathrin Pabst
    Kathrin Pabst
    Ph.d., leder, fagseksjonen, Vest-Agder-museet IKS

Cecilie og Kathrine Fredriksen gir Nasjonalmuseet tilgang til internasjonale verk fra etterkrigstiden og samtiden. Foto: REX / Rex

Museumsprofesjonen trenger etisk debatt.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Helt siden Nasjonalmuseet annonserte sin nye samarbeidsavtale med Fredriksen-søstrene, har debatten rast: I hvor stor grad løper et offentlig museum en rik families ærend? Er en slik samarbeidsavtale profesjonsetisk forsvarlig? Har Nasjonalmuseet til og med brutt ICOMs etiske regelverk?

Som profesjonsetiker og styreleder i Norsk ICOM, vil jeg gjerne kommentere saken på generelt grunnlag.

The International Council of Museums (ICOM) er en verdensomfattende medlemsinstitusjon for museer og museumsansatte. 40.000 medlemmer, museumsprofesjonelle fra 140 land, utgjør, utvikler og sikrer sammen at museumsprofesjonen holder den høye faglige og yrkesetiske standarden som kreves når vi forvalter felles kulturarv på vegne av samfunnet.

Er du medlem, forplikter du deg til å overholde ICOMS museumsetiske regelverk som oppsummerer profesjonens grunnleggende etiske prinsipper.

Les også

Kulturkommentar: Fotografiet av det nystartede rockebandet «Fredriksens fabrikk» burde kåres til årets bilde

Utfordringer i kø

I flere innlegg som er blitt publisert de siste dagene, etterspørres en konkretisering av etiske retningslinjer som skal gjelde her i Norge. Norsk ICOM og Norges Museumsforbund har nylig startet en slik prosess, for utfordringene står i kø. Ikke bare når det kommer til sponsing, gaver og lån, men også innen samlingsforvaltning, forskning og digital lagring.

Avtalen Nasjonalmuseet har inngått med Fredriksen-søstrene, innebærer en maktoverdragelse fra en offentlig institusjon til private investorer. Det er klart at dette fører til debatt, og slik må det også være.

Prosessen vi er inne i, er et vanlig skritt i profesjonens utvikling: Når ytre rammer forandrer seg, i dette tilfellet i form av politiske krav om økt egeninntjening, strekker tidligere retningslinjer ikke lenger til. Museer er nødt til å prøve ut nye tiltak og arbeidsmåter. Disse blir kommentert av omverden, offentligheten og andre museumsprofesjonelle. Sistnevnte er til og med forpliktet å gjøre det gjennom ICOMs etiske retningslinjer. Etter hvert diskuterer man seg frem til enighet og lager nye felles regler. Og så begynner dansen på nytt, ettersom tiden går og nye utfordringer dukker opp.

Les også

Kronikk av direktør Karin Hindsbo: Vi må teste ut nye former for samarbeid

Stort tolkningsrom

Så, har nå Nasjonalmuseet brutt ICOMs etiske retningslinjer?

Personlig tviler jeg sterkt på det, av to grunner: Tolkningsrommet for dagens retningslinjer er stort og avtalen har kommet i stand etter en grundig intern utredning av alternativer, som var drevet av et sterkt ønske om å finne de beste løsningene.

Alle former for involvering innebærer en viss grad av maktoverdragelse, og det er ikke lett å vite nøyaktig hvor grensen for det faglig forsvarlige går.

Har Nasjonalmuseet strukket grensene for langt? Det kan godt være. Alle debattinnlegg er viktige bidrag til å finne et svar på dette spørsmålet. Uansett utfall, har Nasjonalmuseet gjort museumsprofesjonen en tjeneste med avtalen de har inngått. Det har brøytet vei mot en ny enighet om hva som er en profesjonsetisk forsvarlig håndtering av gaver og lån.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meiningar på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Kunst
  2. Nasjonalmuseet