Fotball er ikke lenger en sport for alle. Men den kan bli det igjen.

Gi fotballen tilbake til barna!

Aftenposten har fremhevet nye skyggesider i barnas oppvekstvilkår. Stadig flere barn havner i den økonomiske pasningsskyggen på fotballbanen.

Gutter fra «rike» bydeler blir tatt ut mer enn fire ganger så ofte til sone- og kretslag sammenlignet med gutter som spiller på lag fra fattigere bydeler. Og i de to øverste divisjonene i serien kommer kun 29 prosent av lagene fra bydeler med mange fattige barnefamilier, kan Aftenposten rapportere.

Jag etter profesjonalisering

Den norske, i utgangspunktet inkluderende, idrettsmodellen er utsatt for et ytre trykk. Stadig flere familier lever i vedvarende lavinntekt og henger ikke med på kostnadsnivået for deltagelse. Samtidig foregår det en stille revolusjon innenfor idrettens eget hus både på nasjonalt og lokalt nivå.

Norges Fotballforbund (NFF) har et konsept som heter Kvalitetsklubb. Er konseptet fordyrende? Hever det terskelen for å være med økonomisk? Og blir det for komplisert å stille opp som frivillig med påfølgende frivillighetstørke?

Før en klubb blir godkjent som kvalitetsklubb av NFF, bør man spørre barna som ikke har råd til å være med i klubben: Er dette en kvalitetsklubb for dem? Jeg tror vi har svaret.

Norsk toppfotball (NTF), interesseorganisasjonen til fotballklubbene som spiller i Eliteserien og Obos-ligaen, har på sin side et prosjekt som heter Akademiklassifisering. Det er ifølge NTF en klassifisering som representerer profesjonalisering, og er målestokken for hvordan organisasjonen jobber med spillerutvikling.

NTFs jager etter profesjonalisering og bedre kvalitet i alle ledd. Men for hvem? Legger NTF for sterke føringer på utviklingen? Er vi på vei mot en selekterende modell fordi ingen våger å si stopp? Og fordi ingen finner en finansieringsordning som ikke etterlater regningen til barna?

Er det skammen over at herrene ikke kommer til VM som driver kostnadsnivået opp? Og dermed, som en uønsket intensjon, må vi akseptere et farvel til fotball som en reell mulighet for alle barn? Har barna som sitter nederst ved bordet, fremdeles en mulighet?

Hvor er Lise Klaveness oppi alt dette?

Fotballpresident Klaveness er respektert. Modig i Qatar og i møte med Fifa-pampene. Men det er viktig å være modig på Ullevål også, sette inn mer enn verbale taklinger mot utviklingen internasjonalt.

Fotballen som oppvekst og utviklingsarena for alle barn krever konkrete tiltak.

Innfør makspris i barnefotballen, ikke ordninger der barna må stå med lua i hånda og be om almisser.

For Arbeiderpartiet ligger ballen på målstreken. Det er bare å trille den inn i mål, men målteften mangler. Jeg er trett av kulturminister Trettebergstuen. Jeg krever handling på vegne av kidsa nederst ved bordet, og for alle de andre barna også.

Det har nylig vært avholdt idrettsgalla der de voksne idrettslederne og politikerne solte seg i glansen av toppidretten. På utsiden av festlokalet forvitrer vår inkluderende idrettsmodell.

Øk driftsstøtten til idrettslagene så det ljomer, øk kronestøtten pr. utøver, lat som om idrettslagene er i krig mot samfunnsutviklingen.

Gode politikere ligger i forkant av utviklingen. Våre politikere har mistet kontakten med hovedfeltet.

Pengene vil vi uansett få i retur på helsebudsjetter, sosialbudsjetter og kriminalbudsjetter. Vi vil få en lykkeligere befolkning. Brutto nasjonal lykke vil stige, og kanskje får vi noen gode fotballspillere fra alle samfunnslag med på kjøpet. Et lag alle kan være stolte av og heie på.

Tallmaterialet som Aftenposten viser til, tyder på det motsatte. Det er en skam. Fotball er ikke lenger en sport for alle, men den kan bli det igjen. Jeg drømmer om politikere som i samarbeid med NFF viser både vilje og handlekraft til å endre dette. Gi fotballen tilbake til barna.