Om utenlandskabler og forsyningssikkerhet

Kort sagt, onsdag 8. februar.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

I et svar til meg i Aftenposten 4. februar skriver høyskolelektor Øystein Sjølie at utenlandskablene for kraft svekket Norges forsyningssikkerhet i året 2022.

Men man bør ta med mer enn fjoråret i en vurdering av forsyningssikkerheten.

Man bør se på årene som ligger foran oss. Som jeg skrev i mitt forrige innlegg, ligger både energi- og effektbalansen i Norge an til å svekkes fremover. Da vil også importbehovet vårt øke.

Sjølie skriver at Statnett i 2022 var bekymret for rasjonering nå til våren. Det stemmer, det samme var vi i Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE), selv om det aldri var et sannsynlig scenario. Men bekymringen var at Norges muligheter til import gjennom kablene kunne falle bort. Hvis mye annet da gikk galt i tillegg, som at vi fikk en kald og lang vinter, kunne forsyningssikkerheten vår bli presset.

Det gir lite mening å vurdere kabler ut fra enkeltår.

En kabel for kraftutveksling mellom to land er en felles investering til mange milliarder kroner og skal vare i flere tiår. I løpet av de tiårene vil det skje en rekke endringer i begge land, som påvirker flyten på kabelen:

  • Energi- og klimapolitikk vil endres
  • Regjeringer vil komme og gå
  • Ny kraftproduksjon og nytt forbruk vil komme til, annet vil forsvinne
  • Teknologi vil endres
  • Andre kabler vil bygges

Vi blir kort og godt mer eksponert for utviklingen i verden rundt oss. I Norge opplever vi det nå tydelig ved at energiknappheten i Europa også øker strømprisen her. Om noen år kan dette være annerledes, det vet vi ikke.

Vurderingen bak kabler må derfor baseres på om det overordnet er i Norges langsiktige egeninteresse å være noe eksponert mot europeisk energipolitikk, på godt og vondt, mot at vi selv får større eksport- og importmuligheter. Her kan gode folk ha ulike syn. Men en slik langsiktig vurdering bør uansett ikke, slik Sjølie gjør, baseres på et øyeblikksbilde i en ekstremsituasjon eller et selvvalgt enkeltår.

Det Sjølie har rett i, er at jeg burde ha stavet navnet hans riktig. Det er ikke godt nok, og det beklager jeg.