Besatt av USA-valget | Jan Arild Snoen

USA er viktig for oss, og presidenten har mye makt. Men vi burde være mer opptatt av hvilke endringer kandidatene vil bringe enn svingninger i meningsmålingene og utspill i valgkampen.

Jeg skriver mye om amerikansk politikk og det kommende presidentvalget, og kommenterer gjerne dette i andre medier også. Rett som det er møter jeg innvendingen om at mediedekningen i Norge er urimelig stor. Har vi ikke sett sveisen til Trump nok nå? Hvorfor skriver vi ikke mer om Russland, Kina, Tyskland, Kongo – eller Tyrkia?

Det første svaret er at vi responderer på etterspørselen i markedet. Mitt inntrykk er at folk flest juger på seg langt større interesse for utenriksstoff enn det som faktisk er tilfellet. USA er delvis unntaket, selv om en del altså er lei.

Men utover etterspørselen, finnes det gode og mindre gode grunner til at dekningen av USA er større. Blant de mindre gode er nok språkkyndighet og tilgang til gode kilder den viktigste. Den engelskspråklige verden har et stort forsprang her, siden ganske få norske journalister behersker andre språk like godt. Og tilgangen til nyheter, analyser og videoklipp om amerikanske forhold er overveldende.

USA påvirker resten av verden

Den beste grunnen til den brede dekningen er at USA lenge har vært, og vil fortsette å være, verdens ledende makt – helt opplagt økonomisk og militært, og jeg vil også hevde kulturelt. Politiske trendskifter sprer seg gjerne fra USA. Det som skjer i USA påvirker kort sagt resten av verden, inkludert Norge, sterkere enn utviklingen i andre land.

Så kan man innvende at for Norges del er kanskje det som skjer i EU viktigere, på grunn av den geografiske nærheten og tette integrasjonen med europeisk økonomi. Pressen dekker da også den kommende Brexit-avstemningen i Storbritannia temmelig bredt.

Publikum – leserne, lytterne, de som dukker opp på møter – er imidlertid ikke særlig interessert i EU, i hvert fall ikke når det ikke skjer noe dramatisk, som nettopp Brexit, Grexit eller asylbølgen.

Velger person, ikke parti

Jeg tror forskjellen i interesse handler mye om det unike personfokuset i amerikansk politikk og valgkamp. Amerikanerne velger rett og slett en person, som har et eget mandat direkte fra folket. I de fleste andre land velger vi parti, og det er partielitene som har pekt ut partiets ledere og kandidater. Med dette følger mer «show» og det graves i kandidatens fortid, på godt og vondt. Enhver uttalelse granskes med lupe. Temmelig grå partibyråkrater kan bli statsministre i Norge. Det kan de ikke i USA.

Amerikansk politikk egner seg rett og slett bedre for tabloidisering enn analyser av det nye EU-direktivet, fremlagt av Generaldirektoratet for maritime saker og fiskerier.

Og her ligger en fare. Vi som dekker USA blir for opptatt av de siste utspillene, hvordan kandidatene formulerer seg, den siste beskyldning om «urent trav», og av det amerikanerne kaller «horse race»: Hvordan går det på meningsmålingene fra uke til uke? Hvem vinner i november? Når nominasjonene er avklart går vi gjerne videre til neste personrettede spørsmål: Hvem blir visepresidentkandidatene?

Visepresidentkandidat har liten betydning

Faktum er at det har minimal betydning for valgutfallet hvem som utpekes til visepresidentkandidat. Hva slags innflytelse som følger med vervet, er omstridt. Roosevelts visepresident John Nance Garner (som du trolig aldri har hørt om)beskrev vervet som henholdsvis mindre verdt enn en «bøtte med varmt spytt», og en «haug med bønner» og sammenlignet det med å være reservehjul. Noen mener på den annen side at det egentlig var Dick Cheney som styrte USA fra 2001 til 2008. Det er sterkt overdrevet, selv om vervet nok er blitt viktigere enn på Garners tid.

Det er ikke så rart at vi i mediene blir opptatt av disse spørsmålene, for det er gjerne slike spørsmål som dukker opp når jeg møter allmennheten i foredrag og debatter.

Når det er sagt: Alt er ikke «horse race»: For dem som er interessert har det også vært bred dekning av de ulike teoriene om hvorfor Trump-fenomenet har oppstått, og i denne dekningen ligger det også mye interessant analyse av grunnleggende utviklingstrekk i det amerikanske samfunnet. Og det kommer mange gode spørsmål både fra publikum og andre journalister.

Det er naturlig at publikum er opptatt av hvem som vinner, men det viktigste er opplagt hvilken virkning det vil ha dersom Trump eller Clinton vinner. Hva vil de gjøre? Hvilket handlingsrom har de? Hvilke valgløfter kan vi bare glemme? Norsk presse og kommentariatet har nok evnene til å svare på disse spørsmålene. Men er det dette som etterspørres?

Hva mener de om politikk?

Spør meg gjerne om hvem jeg tror blir Clintons visepresidentkandidat, eller hvordan epost-skandalen påvirker hennes sjanser til å vinne. Men helst vil jeg at du skal spørre meg om hva hun egentlig mener om handelspolitikken, og om det blir en TTIP-avtale (frihandelsavtale) dersom hun vinner valget. Eller om Trump virkelig vil bygge en mur mot Mexico og stenge grensene for muslimer, dersom han vinner.

Les andre artikler fra Medierevisjonen: