Rett til selvforsvar, men etter FN-pakten?

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Journalister spiller en viktig rolle i å håndheve og få folkeretten respektert. De burde for eksempel aldri omtale eller intervjue noen om atomvåpen uten å ta frem forbudet i internasjonal rett mot trusler eller bruk av atomvåpen. I denne tiden rettferdiggjør alle redaksjoner Ukrainas krig med «retten til selvforsvar etter FN-pakten». Feil, selvforsvar følger av folkeretten, men går rakt mot FNs idé og FN-paktens regler om et globalt samarbeid til vern av fred og sikkerhet.

Et lite og elementært lynkurs: FN-paktens mål, første setning i innledningsordene, er å frelse kommende generasjoner fra krigens svøpe. Medlemslandene kan ikke anvende militærmakt uten i felles interesse. Alle skal bilegge tvister med fredelige midler (artikkel 2.3) og avstå fra bruk av militærmakt (artikkel 2.4).

Pakten innskrenker ikke (artikkel 51) statenes rett til selvforsvar om de skulle bli angrepet, men etter FN-pakten gjelder dette bare «inntil sikkerhetsrådet har truffet de fornødne forholdsregler til opretholdelse af mellomfolkelig fred og sikkerhet».

Intet hadde vært bedre enn at FN-paktens internasjonale rettsstat ble realisert, herunder forutsetningen om at vetoretten skulle opphøre etter en overgangsperiode på fem år. Men i stadig økende grad er det utøylede maktspill og militær mentalitet og praksis som styrer mennesker og stater.

Hva er medienes rolle i denne skjebnetime for verden, kritikk og leting etter årsakene til krigen og måter å få den avsluttet på, eller stø kurs mot menneskehetens undergang – enig og tro til bomben faller?

Fredrik S. Heffermehl, jurist og forfatter