Er det rart psykiatriske pasienter er skeptiske til piller?

Psykiatriens medisiner har gjennomgående svak effektdokumentasjon og mange opplevde bivirkninger.

Akkurat nå strever jeg som psykiater med å identifisere meg med min egen fagforening. Norsk psykiatrisk forenings styre har i en kronikk i Aftenposten 11. august hevdet at «pilleskam» er et stort problem i psykiatrien og i samfunnet.

Jeg jobber på «gølvet» og opplever ikke mye skam ved bruk av medisiner. Derimot en god del motvilje, ikke grunnet fordommer, men erfaringer. Pasienter har selv opplevd at medisinene har svak effekt og mange plagsomme bivirkninger.

Og her har pasientene støtte i vitenskapelig dokumentasjon. Psykiatriens medisiner har gjennomgående svak effektdokumentasjon og mange opplevde bivirkninger. Det gjelder både antidepressiva og antipsykotika.

Svak dokumentasjon

Det er svak dokumentasjon for å anbefale mer enn to års behandling med antipsykotika. Likevel anbefaler mange livsvarig behandling. For førstegangspsykose er kunnskapsgrunnlaget for svakt til å konkludere.

Geir Smedslund og Camilla Stoltenberg i Folkehelseinstituttet påpeker dessuten i en artikkel i Tidsskriftet for Den norske legeforening at for antipsykotika finnes det ikke en eneste placebo-kontrollert studie, selve gullstandarden for godkjenning.

Er det rart psykiatriske pasienter er skeptiske?

Når det gjelder en liten, men utsatt undergruppe, kommer motstanden i en helt spesiell kontekst: pasienter med psykoselidelse under tvungent psykisk helsevern, som må ta medisiner der de opplever svak effekt og mye bivirkninger. Det setter den svake effektdokumentasjonen i et særskilt grelt lys.

Insulin og diabetes – en tilsnikelse

Analogien til diabetes og insulin er en snedig måte å rane til seg legitimitet på, fra en del av medisinen der biologiske mekanismer er godt kjent.

I psykiatrien finnes det mange teorier, men ingen dokumentert kjemisk ubalanse (Slagstad, Tidsskrift for Norsk Psykologforening, 2019 og Moncreiff , Molecular Psyhiatry, 2022).

Mine kollegaer hevder at det ikke er «biologisk grunnlag» for at medisinene skaper avhengighet. Likevel er det en utbredt erfaring at det kan være svært vanskelig å trappe ned på både antidepressiva, antipsykotika og stemningsstabiliserende medisiner dersom behandlingen har stått over tid.

Når kronikkforfatterne tar så lett på problemstillingen, undrer jeg meg over om de har mer erfaring i å trappe opp enn å trappe ned?

Verre enn andre drugs?

Jeg er blitt kritisert av kolleger for å ta for hardt i når det gjelder psykiatriens medisiner. Ikke fordi jeg fremstiller disse i et urimelig dårlig lys. Men fordi det er mange andre medisiner som har utilstrekkelig dokumentasjon.

Vi leger er for lite kritiske. Ved manglende effekt synes vår instinktive refleks å være å øke dosen eller legge på et medikament til – ikke trappe ned på medisinen vi begynte med, kanskje avslutte den helt og la naturen gå sin gang.

Dette til tross for at nesten ingen medikamenter er testet ut i kombinasjon, og at det alltid vil være risiko for interaksjoner mellom ulike legemidler, noe vi har svært begrenset kunnskap om. Polyfarmasi, å bruke mange legemidler i kombinasjon, er utbredt og, etter hvert som befolkningen blir eldre, et stort problem.

Jeg vil likevel holde fast ved at psykiatriens medisiner kommer i en særklasse.

Hjernehelse – konnotasjoner til historien

Å redusere psykisk lidelse til et spørsmål om «hjernehelse» gir ubehagelige konnotasjoner til en historie som fortsatt puster oss i nakken. Den siste lobotomien i Norge ble utført på Gaustad sykehus i 1974, det samme året som jeg begynte å studere medisin.

Påstanden om at dette «rammer mennesker urettferdig og tilfeldig», vil krenke alle med traumer og relasjonsvansker. Da oppleves konteksten vesentlig.

Deres ønske er å bli møtt av et medmenneske med spørsmål som: Hvem er du? Hva har skjedd deg? Hva trenger du?

Dersom dette er en pille, vil de ikke få nei.