Er det rart psykiatriske pasienter er skeptiske til piller?

Det er svak dokumentasjon for Ă„ anbefale mer enn to Ă„rs behandling med antipsykotika. Likevel anbefaler mange livsvarig behandling, skriver Marianne Mjaaland.

Psykiatriens medisiner har gjennomgÄende svak effektdokumentasjon og mange opplevde bivirkninger.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten stÄr for skribentens regning. Hvis du Þnsker Ä delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Akkurat nÄ strever jeg som psykiater med Ä identifisere meg med min egen fagforening. Norsk psykiatrisk forenings styre har i en kronikk i Aftenposten 11. august hevdet at «pilleskam» er et stort problem i psykiatrien og i samfunnet.

Jeg jobber pÄ «gÞlvet» og opplever ikke mye skam ved bruk av medisiner. Derimot en god del motvilje, ikke grunnet fordommer, men erfaringer. Pasienter har selv opplevd at medisinene har svak effekt og mange plagsomme bivirkninger.

Og her har pasientene stÞtte i vitenskapelig dokumentasjon. Psykiatriens medisiner har gjennomgÄende svak effektdokumentasjon og mange opplevde bivirkninger. Det gjelder bÄde antidepressiva og antipsykotika.

Svak dokumentasjon

Det er svak dokumentasjon for Ă„ anbefale mer enn to Ă„rs behandling med antipsykotika. Likevel anbefaler mange livsvarig behandling. For fĂžrstegangspsykose er kunnskapsgrunnlaget for svakt til Ă„ konkludere.

Geir Smedslund og Camilla Stoltenberg i Folkehelseinstituttet pÄpeker dessuten i en artikkel i Tidsskriftet for Den norske legeforening at for antipsykotika finnes det ikke en eneste placebo-kontrollert studie, selve gullstandarden for godkjenning.

Er det rart psykiatriske pasienter er skeptiske?

Pasienter har selv opplevd at medisinene har svak effekt og mange plagsomme bivirkninger

NÄr det gjelder en liten, men utsatt undergruppe, kommer motstanden i en helt spesiell kontekst: pasienter med psykoselidelse under tvungent psykisk helsevern, som mÄ ta medisiner der de opplever svak effekt og mye bivirkninger. Det setter den svake effektdokumentasjonen i et sÊrskilt grelt lys.

Insulin og diabetes – en tilsnikelse

Analogien til diabetes og insulin er en snedig mÄte Ä rane til seg legitimitet pÄ, fra en del av medisinen der biologiske mekanismer er godt kjent.

I psykiatrien finnes det mange teorier, men ingen dokumentert kjemisk ubalanse (Slagstad, Tidsskrift for Norsk Psykologforening, 2019 og Moncreiff , Molecular Psyhiatry, 2022).

Mine kollegaer hevder at det ikke er «biologisk grunnlag» for at medisinene skaper avhengighet. Likevel er det en utbredt erfaring at det kan vÊre svÊrt vanskelig Ä trappe ned pÄ bÄde antidepressiva, antipsykotika og stemningsstabiliserende medisiner dersom behandlingen har stÄtt over tid.

NÄr kronikkforfatterne tar sÄ lett pÄ problemstillingen, undrer jeg meg over om de har mer erfaring i Ä trappe opp enn Ä trappe ned?

Verre enn andre drugs?

Jeg er blitt kritisert av kolleger for Ä ta for hardt i nÄr det gjelder psykiatriens medisiner. Ikke fordi jeg fremstiller disse i et urimelig dÄrlig lys. Men fordi det er mange andre medisiner som har utilstrekkelig dokumentasjon.

Vi leger er for lite kritiske. Ved manglende effekt synes vĂ„r instinktive refleks Ă„ vĂŠre Ă„ Ăžke dosen eller legge pĂ„ et medikament til – ikke trappe ned pĂ„ medisinen vi begynte med, kanskje avslutte den helt og la naturen gĂ„ sin gang.

Dette til tross for at nesten ingen medikamenter er testet ut i kombinasjon, og at det alltid vil vĂŠre risiko for interaksjoner mellom ulike legemidler, noe vi har svĂŠrt begrenset kunnskap om. Polyfarmasi, Ă„ bruke mange legemidler i kombinasjon, er utbredt og, etter hvert som befolkningen blir eldre, et stort problem.

Jeg vil likevel holde fast ved at psykiatriens medisiner kommer i en sĂŠrklasse.

Hjernehelse – konnotasjoner til historien

Å redusere psykisk lidelse til et spĂžrsmĂ„l om «hjernehelse» gir ubehagelige konnotasjoner til en historie som fortsatt puster oss i nakken. Den siste lobotomien i Norge ble utfĂžrt pĂ„ Gaustad sykehus i 1974, det samme Ă„ret som jeg begynte Ă„ studere medisin.

PÄstanden om at dette «rammer mennesker urettferdig og tilfeldig», vil krenke alle med traumer og relasjonsvansker. Da oppleves konteksten vesentlig.

Deres Þnske er Ä bli mÞtt av et medmenneske med spÞrsmÄl som: Hvem er du? Hva har skjedd deg? Hva trenger du?

Dersom dette er en pille, vil de ikke fÄ nei.