Debatt

Nei, jeg er ingen dugnad!

  • Torstein Lerhol
    Samfunnsdebattant og politiker (Sp)

Jeg har heldigvis sluppet å jobbe for en arbeidsgiver som kun ser på meg som et veldedighetstiltak for storsamfunnet, skriver Torstein Lerhol. Foto: Stig B. Hansen

Å ansette meg skal ikke være «å ta en for laget».

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Én av tre arbeidsgivere er usikre på om arbeidstagere med en funksjonsnedsettelse er en like stor ressurs som «alle andre». Det viste en spørreundersøkelse i regi av Arbeids- og sosialdepartementet nylig.

Hadde du byttet ut «funksjonsnedsettelse» med «kvinne» eller «innvandrer» og fått samme resultat, hadde dette vært en toppsak i mediene.

Beklageligvis virker det som om storsamfunnet lettere lukker øynene for denne type diskriminering. Det betyr ikke at den er mindre alvorlig.

Faktum er at 15 prosent av Norges befolkning har en eller annen form for funksjonsnedsettelse, og kun 40 prosent av dem er i jobb. Hvorfor er det slik?

Gode tiltak

I dag jobber stadig flere digitalt. Mange av de fysiske barrierene i arbeidslivet er visket ut.

I den grad det er en utfordring å ansette en funksjonshemmet, så har det offentlige, gjennom Nav, gode tiltak for å fullfinansiere tilrettelegging på arbeidsplassen.

Da snakker vi om alt fra assistent på jobb til bygging av rampe inn på kontoret og elektrisk heis som løfter den ansatte opp i anleggsmaskinen. Alt ligger altså til rette for å ansette på bakgrunn av kompetanse og personlig egnethet, helt uavhengig av funksjonsnedsettelse.

Men bare det å nevne rullestolen i en jobbsøknad kan være ensbetydende med ikke engang å bli vurdert for stillingen.

Stipendiat ved Oslo Met, Vegar Bjørnshagen, publiserte nylig en omfattende studie i det anerkjente tidsskriftet European Sociological Review. Den avdekker markant diskriminering av funksjonshemmede i søknadsprosesser.

Berøringsangst

Bjørnshagen sendte inn til sammen 1200 søknader på 600 stillinger. Innholdet var så likt som mulig, men i halvparten av søknadene ble rullestolen nevnt, i den andre halvparten ikke.

I søknadene med rullestol fikk han/de 48 prosent færre invitasjoner til intervju. Da blir det naturlig å spørre seg: Hva er det ved rullestolen eller funksjonsnedsettelsen som avskrekker potensielle arbeidsgivere?

Kan det være at arbeidsgivere ikke er klar over Navs gode verktøykasse? Eller handler det rett og slett om fordommer, diskriminering og berøringsangst?

Svaret er nok sammensatt. Men løsningen handler i stor grad om kompetanseheving og holdningsendringer, og det starter fra øverste hold.

Det tok hele tre år før Arbeids- og sosialdepartementet skjønte at å be arbeidsgivere «gi folk en sjanse, ta en for laget», da de innledet «inkluderingsdugnaden», ikke akkurat bidro til å fjerne stigmaet rundt funksjonshemmede som en samfunnsbyrde.

Ofre seg og redde

Som arbeidsgiver skulle man liksom ofre seg, falle på sverdet for velferdsstaten og redde folk fra et liv på uføretrygd. Nå har heldigvis statsråd Torbjørn Røe Isaksen (H) lyttet til kritikk fra flere hold.

Nå skal man heller «se mulighetene». Og det er det det handler om.

Vi som har levd med annerledeshet og funksjonsnedsettelser, og som er blitt gitt handlingsrommet til å se løsninger gjennom et helt liv, sitter på en helt unik realkompetanse. Vår evne til å se løsninger på utfordringer burde være en ressurs for enhver arbeidsgiver.

For egen del kan jeg skilte med åtte år i arbeidslivet, et sykefravær langt under det nasjonale snittet og en arbeidsgiver som har sett på meg som en ressurs for firmaet på bakgrunn av min kompetanse, min erfaring og resultatene jeg leverer.

Jeg har heldigvis sluppet å jobbe for en arbeidsgiver som kun ser på meg som et veldedighetstiltak for storsamfunnet.

Lønner seg

Jeg er opptatt av å levere resultater. Men jeg var avhengig av en arbeidsgiver som faktisk ga meg sjansen og slapp meg inn døren.

Og det er mange som meg der ute. Funksjonshemmede med bachelor, master og doktorgrader. Mennesker med enorm faglig kompetanse så vel som realkompetanse.

Hvis vi ikke makter å se mulighetene og gi alle en reell sjanse uavhengig av funksjonsnedsettelse, mister vi ikke bare kreativitet og stor arbeidskraft. Vi tar også et stort steg bort fra et tolerant og mangfoldig samfunn, selve kjernen i vår demokratiske velferdsstat.

Så til norske arbeidsgivere: Hvis dere mottar en CV og søknad som inneholder akkurat den kompetansen dere etterspør: Gi folk en sjanse til å komme på intervju, uavhengig om de har en funksjonsnedsettelse.

Ikke fordi du skal «ta en for laget», men fordi det lønner seg for nettopp din arbeidsplass.


  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les også

  1. Sally Kamara er ny NRK-profil: – Kjærlighet og sex begrenses ikke av en rullestol

  2. Mange gleder seg til utestedene åpner igjen. For noen har de alltid vært lukket.

  3. I fotball løper alle fra Martin (13). Men i vannet er han blant likemenn.

Les mer om

  1. Diskriminering
  2. Funksjonsnedsettelse
  3. Arbeidsliv
  4. Arbeids- og sosialdepartementet
  5. rullestol