Debatt

Rasismen som drysser ned over småkaker og broderte duker er farlig. Den virker så uskyldig | Sven Henriksen

  • Skribent
  • Sanger
  • Artikkelforfatter Er Skuespiller

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har sittet i et selskap og tenkt: Skal jeg si noe, eller skal jeg holde kjeft? skriver artikkelforfatter. Foto: Pål Laukli/NTB Scanpix/fotolia

Det var slik det begynte sist verden gikk av hengslene. Ved kaffebordet i de tusen hjem.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Du sitter ved kaffebordet, det er venner, naboer eller familie.

Det prates om stort og smått, vær og ufarlig vind, og plustelig sier noen:

«Ja, hvis vi får lov til det lenger da? Man må jo snart spørre om å flagge på 17. mai fordi man kan komme i skade for å fornærme noen av våre nye landsmenn?»

Du ser kaffekoppene stå stille i luften noen sekunder, et par kakesmuler faller i fanget på tante Liv, der hun ser skremt rundt seg som om hun lurer på hva det var som ble sagt for et øyeblikk siden.

«Jeg er ikke rasist altså, men jeg må bare få lov til å si..!», fortsetter den som tok bladet fra munnen om at nok er nok når det kommer til krav fra disse hordene av fremmede som plutselig fosser inn over den norske grensen for å jafse i seg av vår velferd.

Ordføreren tar sats

«Men», sier en eller annen, «jeg har da aldri hørt at noen mener det skal være forbudt å heise det norske flagget på 17. mai..»

Den øredøvende stillheten er til å ta og føle på. Har vi en landsforræder midt i blant oss her mellom krumkaker og vannbakkels?

«Nei», kvekker ordføreren, «men det kan komme til å skje! Bare se på Sverige, der er alt ute av kontroll. Og nå gjelder det å være føre var…»

«Joda», nikker snille tante Liv som ikke har gjort en katt fortred i hele sitt lange liv.

«Men vi flyktet da selv under krigen. Husker dere ikke onkel Truls som fikk reddet seg over svenskegrensen i siste øyeblikk?»

Ny stillhet, før ordfører tar sats.

«Jeg er så lei av at vi skal mase om den krigen hele tiden. Det som skjedde da kan ikke sammenlignes med det som skjer nå. Man kan jo snart ikke åpne munnen uten å bli kalt nazist eller det som verre er!»

«Så, så», sier en eller annen, og tante Liv tar til tårene. Hun tenker kanskje på noe hun helst ikke vil huske?

Mener jeg er landsforræder

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har sittet slik og tenkt: Skal jeg si noe, eller skal jeg holde kjeft?

I et bryllup en gang sa bruden til meg:

«Ikke lag noe bråk om pappa begynner å snakke om muslimer. Kan du ikke holde fred den dagen jeg gifter meg?»

Selvfølgelig vil man ikke lage ufred i en venns bryllup, så man lar stakkars far få benytte seg av ytringsfriheten, mens man selv holder inne. Men jeg tenker at alt for mye får passere på grunn av husfredens skyld.

Altfor mye får passere på grunn av husfredens skyld.

Jeg tror denne kaffeslabberas-rasismen er farlig fordi den virker så uskyldig, og det som blir sagt blir sagt av snille helt vanlige mennesker som vi kjenner og er glad i, og vi vegrer oss derfor for å gå på dem og lage bråk.

Et par av mine familemedlemer vil ikke ha noe med meg å gjøre på grunn av hva jeg skriver og mener offentlig.

De mener jeg er en kjip landsforræder som er med på å rive landet mitt i filler bare fordi jeg vil at de som kommer hit skal behandles med en smule verdighet og respekt og få sine saker behandlet på en skikkelig måte før de eventuelt får avslag på sin søknad om opphold.

Ok, men jeg kan faktisk ikke sitte ved kaffebordet å høre på replikker som «disse folka flykter faen ikke fra krig, de er lykkejegere og banditter!»

Da reiser jeg meg og sier at våre veier skilles her, sorry, men blod er ikke alltid tykkere enn vann!

Det starter rundt kaffebordet

Det er denne pene, uskyldige rasismen som drysser som pent og konformt støv ned over kaffe, småkaker og broderte duker.

Den som blir sagt med et lite smil om munnen av de som er våre nære og kjære. Og det er så vanskelig å si dem i mot fordi du tenker: «De er jo så snille, de vil jo bare det beste for meg og mine, og de elsker meg..»

Og så tenker du at de bare er redde, at de har reist for lite, og at de ikke mener noe vondt med det.

Men det var jo slik det begynte sist verden gikk av hengslene. Ved kaffebordet i de tusen hjem. Så uskyldig.

Det var jo det begynte sist verden gikk av hengslene. Ved kaffebordet i de tusen hjem.

Og plutselig singlet det i glass og natten ble krystall. Og resten er historie.

Jeg trekker ikke nazikortet, men vi skal være var signaler som kan føre til noe som aldri må skje igjen.

Innlegget er også publisert på Henriksens blogg.

Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.


Flere tekster om tematikken?

Teksten til russejente (18) fikk mange reaksjoner:

Les også

Jeg er ikke sikker på at de nye innvandrerguttene kan styre unna fulle russejenter

Denne teksten av Louise Krüger, frivillig på Chios, engasjerte mange:

Les også

Hvem er det egentlig vi hjelper? Er det oss selv og vårt image, eller er det flyktninger?

Denne av Kristin Nesse Thue (20) er blitt mye delt:

Les også

«De jublet da jeg kritiserte norske menns trakassering, men jeg blir lynsjet når jeg kritiserer ikke-norske menn som trakasserer»

Elin Ørjasæter skriver:

  1. Les også

    Hege Storhaugs bok, og ikke minst hennes kritikeres faktasjekk, har endret mitt syn på islam

Les mer om

  1. Debatt
  2. Migrantkrisen i Europa
  3. Innvandring
  4. Integrering
  5. Rasisme

Relevante artikler

  1. DEBATT

    Mitt skrekkelige møte med rishta-systemet | Afak Afgun

  2. DEBATT

    Legg fra deg bomben

  3. FOTBALL

    Vil drepe myten om England-fansen

  4. SID

    Dikt: Barn som dør av pistoler og hunger - har ikke menns religiøse tunger

  5. DEBATT

    Grimnes mangler kunnskap om jødene under krigen

  6. DEBATT

    Gå ut av forestillingen og inn til ditt hjerte