Debatt

Kort sagt, mandag 8. mars

  • Debattredaksjonen
Vi samler opp avisens kortinnlegg i spalten «Kort sagt». Her er dagens innlegg.

Legeutdannelse i utlandet. Skolestenginger. Ulv. Kastrasjon kontra tvangssterilisering. Kvinnerettigheter i Saudi-Arabia. Her er dagens kortinnlegg.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Styrer politikernes egne behov beslutningene?

Politikere påfører «barna skade for å vise at de gjør noe og for å dempe sin egen angst», skriver psykolog Hedvig Montgomery i Aftenposten. Hun er kritisk til skolestengningene som har hatt som mål å redusere smittespredningen.

Evnen til å skille mellom egne og rammedes behov er sentral for innsatspersonell på alle nivåer under kriser og katastrofer.

Montgomery bes redegjøre for grunnlaget hun har for denne dybdepsykologiske tolkningen av motivene hos ledere som nå et års tid i sin krisehåndtering, har forsøkt å foreta valg under usikkerhet basert på beste informasjon og kunnskap.

Lars Weisæth, professor emeritus og psykiater


Bruk arbeidsledige, studenter og innvandrere som gjetere

Det er fryktelig å se blant annet på TV alle de lidelsene som lam og sau blir påført av ulv. Hvor er det blitt av gjeterne? En gjeter må i tilfelle ha med seg en tøff hund og et ikke-dødelig våpen.

Jeg har en idé. Hvorfor ikke benytte arbeidsledige og studenter som gjetere? Innvandrere som fra hjemlandet har drevet med dyr og jordbruk, kan også være interessante.

Gjeterne kan eventuelt hjelpe bøndene å ta vare på dyrene som er inne på vinteren, slik at de kan ta ekstra arbeid for økonomiens skyld.

Dette kan også være en arbeidserfaring for dem som ønsker å studere til veterinær og biolog. Staten bør bidra med lønn til gjeterne og vil da spare store utgifter til erstatning av drepte dyr.

Jeg er skuffet over bønder og norske politikere som ikke tar mer ansvar for dyretragediene.

Tordis Abrahamsen, dyrevenn


All kastrasjon er ikke tvangssterilisering

Frank Rossavik viser i sin kommentar til at det burde komme en statlig beklagelse til personer som fikk kjønnsbekreftende behandling før loven om juridisk kjønn kom 2016, og at det må komme en ny juridisk kjønnskategori (Aftenposten 25. februar).

Harry Benjamin ressurssenter (HBRS) er enig i mye av det Rossavik mener, men vi reagerer på at han kategorisk kaller behandlingen som ble utført, for tvangssterilisering. Han fremstiller det som et overgrep og sammenligner behandlingen med det tatere/romanifolk ble utsatt for. Det gir inntrykk av at de aller fleste opplevde det som et overgrep. Det er problematisk at denne behandlingen omtales som tvangssterilisering og ikke kastrering, som det i realiteten er.

HBRS har jobbet med temaet kjønnsidentitet i over 20 år og møtt utallige mennesker som har opplevd kjønnsinkongruens/dysfori. Mange har hatt et eksistensielt behov for medisinsk behandling, andre ikke.

Vi ser at Rossavik har gode intensjoner og et ønske om å løfte frem en liten minoritet som de ikke-binære når han viser til ønsket om et tredje kjønn. HBRS stiller seg positiv til en utredning for et tredje kjønn.

Vår erfaring er at pasienter som kom til Rikshospitalet fra 60- tallet og fremover, hadde et eksistensielt behov for å bli mest mulig lik det opplevde kjønnet. Tvangssterilisering av blant annet tatere/romanifolk bar imidlertid ofte preg av et ønske fra myndighetene om å begrense deres mulighet til å få barn, på grunnlag av blant annet etnisk tilhørighet.

Vi kan ikke si at kastrasjonen av dem som opplever kjønnsinkongruens, ble utført som et ønske fra staten om å begrense deres forplantningsevne på grunn av dårlige gener eller omsorgsevner. Mennesker som har gått igjennom en slik prosess, har i all tid kunnet få hjelp til å bli foreldre. Enten som fosterforeldre, adoptivforeldre eller foreldre gjennom assistert befruktning av partner.

Selv om noen uttrykker at de opplever det som et overgrep, så kan den følelsen ikke automatisk overføres til alle som har mottatt behandlingen.

Tone Maria Hansen, daglig leder og Mikael Scott Bjerkeli, seniorrådgiver, Harry Benjamin ressurssenter


1001 netter i fengsel for retten til å kjøre

Når vi kjemper for kvinners rettigheter, må vi ikke glemme å se ut over våre egne landegrenser.

Saudi-Arabia er et godt sted å begynne. Ti år etter den arabiske våren kan det fremstå som om regimet har gjort flere endringer for å forbedre kvinners rettigheter. I 2018 solgte Saudi-Arabia aktivt inn til internasjonale medier at det endelig ble lov for kvinner å kjøre bil. Forsiden av Vogue viste en saudisk prinsesse i førersetet på luksusbilen sin.

Men bak coveret ble kvinnene som hadde kjempet for retten til å kjøre bil, fengslet og torturert. Etter internasjonalt press ble en av dem, Loujain al-Hathloul, prøveløslatt etter 1001 dager i fengsel. Løslatelsen viser at internasjonalt press fungerer fordi disse regimene er opptatt av omdømmet sitt.

Løslatelsen er bare en start. Fortsatt sitter tre av aktivistene fra kjørekampanjen fengslet: Samar Badawi, Nassima al-Sadah og Mayaa al-Zahrani. Fortsatt får ikke kvinner i Saudi-Arabia bevege seg fritt uten samtykke fra sin mannlige verge. Og det finnes mange flere kvinnefiendtlige regimer enn Saudi-Arabia. La oss ta kampen også for våre internasjonale medsøstre.

Norske myndigheter og næringsliv må være tydelige og bevisste i sin samhandling med regimer som Saudi-Arabia. Men du kan starte i dag. Oppdater deg på rettighetsbruddene som skjer i andre land, signer underskriftskampanjer, bruk sosiale medier til å heve stemmen. Det høres lite ut, men summen av våre stemmer kan gjøre en forskjell. For vi vet at glossy Vouge-covere som oftest er retusjerte.

Ingrid B. Rosland, seniorrådgiver i Raftostiftelsen

  • Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Kort sagt
  2. Saudi-Arabia
  3. Raftostiftelsen
  4. Frank Rossavik
  5. Kjønn