Denne pandemien ble ikke akkurat en postapokalypisk thriller

Dette er jo ikke som på film i det hele tatt.

I snart et år har vi hatt en pandemi gående. Som storfan av filmsjangeren «postapokalyptisk thriller» må jeg bare si at jeg er mildt sagt skuffet. For hver runde med nye restriksjoner blir hverdagen faktisk bare mindre som på film.

Her er fem ting jeg forventet da koronaen gjorde sitt inntog:

1. Rivaliserende grupperinger

Jeg kjente pulsen stige da hyttefolket erklærte krig mot resten av Norge. Vi som ikke har hytte, begynte smått å finne frem høygafler og fakler for å drive alle i mariusgenser og grå joggebukse ut av hyttekommunene. Men det hele fislet dessverre ut etter et par kronikker.

2. Den uforventede helten

I stedet for den stereotypiske enkemannen med sitt lille barn på jakt etter et bedre liv og en kur for viruset i Norges ødemark, er heltene i denne historien akkurat dem du forventer: helsepersonell.

3. En svartebørs full av ting vi ellers tar for gitt

Det var antydninger til det i mars, da enkelte medlemmer av vårt samfunn kjøpte opp alt dopapiret for (og jeg gjetter vilt her) å selge det dyrt ut av forlatte lagerbygninger til desperate overlevende. Men det viste seg bare at ett av våre mest akutte behov i en krise, er å ikke ha bæsjerester i rumpa.

4. Kannibalisme

Kanskje ikke det mest sannsynlige utfallet av akkurat en pandemi. Men skal man tro på hva man ser på TV-serier, er minst 20 prosent av oss skapkannibaler. Og under de rette forutsetningene ville vi gruppert oss og jaktet på uskyldige ofre.

5. Action

I filmer står alltid protagonisten alene mot et samfunn hvor hun ikke kan stole på noen. Alle kan potensielt være smittet og/eller være ute etter å stjele alt dopapiret hennes.

Å bekjempe dette viruset er i det store og hele mye kjedeligere enn Hollywood har fått meg til å tro.

Sjekk ut Hanne Sigbjørnsens Instagram og Twitter: @tegnehanne

• Få med deg flere tegneserier og debattinnlegg – følg Aftenposten meninger på Facebook og Twitter