Psykisk helse er i kjernen av sosialdemokratiet
Det er underlig å lese i Aftenposten at Arbeiderpartiet er fraværende i debatten om psykisk helse.
Med utgangspunkt i fordommer om arbeiderklassen og selektiv historiefortelling presenterer kommentator Frank Rossavik en svak analyse av venstresidens politikk for psykisk helse (Aftenposten 25. mai).
Kjernen i sosialdemokratiet er kampen for rettferdighet og inkluderende fellesskap som base for gode og trygge liv. Fremveksten av velferdsstaten handlet om dette: Staten tok ansvar for å gi alle tilhørighet og like muligheter.
Når Arbeiderpartiet i vårt nye program har gjort bedre psykisk helsehjelp til en viktig satsing, er det en naturlig forlengelse av dette: Hullene i velferdsstaten skal tettes, fellesskapet skal stille opp for alle som sliter.
Dette har vi løftet i diverse sammenhenger, og det er underlig å lese i Aftenposten at Arbeiderpartiet er fraværende i debatten om psykisk helse.
Høyresiden bryter valgløfter
Rossaviks tekst bygger på en platt analyse om at «venstresidens ideologiske svar [på psykiske problemer i befolkningen] er å avskaffe kapitalismen».
Den inneholder flere gale premisser: Som at opptrappingsplanen for psykisk helse skal krediteres Høyres Ansgar Gabrielsen. Det riktige er at den ble utarbeidet og lansert av Arbeiderpartiet – som også sørget for at planen ble fullt ut gjennomført.
Vi fraskriver ikke høyresiden engasjement for psykisk helse. Men det blanke valgløftet de ga om at veksten i budsjettene til psykisk helse skulle overstige veksten i somatisk helsehjelp, er brutt gang på gang.
Manglene – i dag, i 2021 – er mange, såre og åpenbare. Barn blir avvist av BUP (Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk). Ungdom risikerer en lukket dør hos helsesykepleieren. Pasienter blir skrevet ut fra behandling for tidlig. Unge voksne blir uføre på grunn av psykiske problemer de ikke får hjelp med.
Parallelt vokser det private tilbudet, som er tilgjengelig for dem som kan betale selv.
Kamp mot ulikhet er en del av bildet
I programmet vårt peker vi en annen vei:
- Mer ressurser til sykehus og kommuner, noe som kan gi flere ansatte.
- Mer tid og mulighet til å hjelpe gjennom mindre rapportering og diagnosejag.
- Satsing på tidlig innsats, tilgjengelighet i skolehelsetjenesten og tilbud som ikke krever henvisning.
- Spesialister i front.
Det er noen av mange tiltak som i sum vil styrke behandlingstilbudet og innebære en bedre hverdag for pasienter og ansatte.
Men psykisk helse handler også om fordelingspolitikk og samfunnsorganisering. De som har dårlig økonomi og mangler utdanning, har økt fare for helseproblemer av alle slag, også de psykiske.
Derfor er kampen mot ulikhet en del av det store bildet. Med arbeid til alle som grunnplanke. Et omfordelende skattesystem. En skole hvor alle barn kan lykkes. En skolehelsetjeneste med ansatte som har tid til dem som banker på døren. En SFO hvor alle foreldre har råd til å sende barna sine. Idrett og kultur som ikke utelukker noen. Levende lokalsamfunn.
Det er fellesskap i praksis.
Markante politiske forskjeller
Vi skal gi mer, bedre og raskere psykisk helsehjelp.
Men vi skal også investere i fellesskap, store og små, fordi det mer enn noe annet leger sår og gir livet mening.
På begge områdene er forskjellene mellom Arbeiderpartiet og høyresiden markante – både ideologisk og i praktisk politikk.
Dette er kommentaren Støre og Kjerkol svarer på:
