Veiing av barn – er det etisk forsvarlig?

Praksisen med å veie barn fortsetter til tross for at det mangler «evidens» for at den virker, skriver debattantene.

Selv om intensjonene er gode, kan det stilles flere betimelige spørsmål til helsemyndighetenes praksis med å veie barn.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Norske medier gir mye spalteplass til den økende fedmeepidemien: Livsstilsendringer og vektreduksjon kan bidra til et mer helsefremmende og lykkelig liv.

Dette forsterkes under nedstengningen av Norge, da man er bekymret for at reduserte aktivitets- og treningstilbud skal gi økt vekt og dårligere helse. Samtidig går serien «Et feitt liv» på NRK, der vi kan følge programleder Ronny Brede Aases hverdag som overvektig.

Et sentralt tema i serien er kroppsskam – en skam Brede Aase sporer tilbake til praksisen med veiing gjennom skolehelsetjenesten.

Negative erfaringer

Han er imidlertid ikke den eneste som har kjent på skam i forbindelse med veiing.

Da redaksjonen i NRK Unormal la ut spørsmål på sosiale medier om dette, var det mange ungdommer som ønsket å formidle sine negative erfaringer med ordningen. Som én av dem formulerte det:

«Det var ubehagelig fordi jeg trodde at jeg ikke var bra nok som jeg er fordi jeg var redd for at jeg veide mer enn de andre.»

Voksne har stått frem i mediene for å advare mot praksisen. I Aftenposten nylig fortalte Mette Dybwad Torstensen hvordan veiingen ble en trigger for at hun utviklet spiseforstyrrelser og misnøye med egen kropp.

Mangler evidens

Også forskere har uttrykt skepsis til ordningen. Nyere studier viser nemlig at det å identifisere unge som overvektige, ikke nødvendigvis fører til en helsefremmende utvikling.

I en nyere norsk studie har Eivind Meland og kolleger undersøkt sammenhengen mellom ungdoms kroppsvekt, selvtillit og opplevelse av egen helse. Resultatene viste at ungdom som rapporterte at de ønsket å gå ned i vekt, hadde høyere BMI to år etter.

Samtidig mangler forskningsbasert dokumentasjon på at praksisen med veiing i første, tredje og åttende klasse har effekt som forebyggende tiltak mot overvekt og fedme i voksen alder. Men praksisen fortsetter til tross for at det mangler «evidens» for at den virker.

Det viktige spørsmålet

Selv om intensjonene er gode, kan det stilles flere betimelige spørsmål til helsemyndighetenes praksis med å veie barn. Målet om å forebygge sykdom og forbedre folkehelsen er utvilsomt godt, men når effekten er uklar, bryter det med velgjørenhetsprinsippet i helsefaglig etikk.

Det andre prinsippet som står på spill, er ikke-skade-prinsippet. Barn og unges erfaringer samt nyere forskning vitner om at praksisen kan gi utilsiktede og uheldige virkninger for barn og unges helse.

Det viktige og vanskelige spørsmålet blir da: Hvordan kan vi veie barn og unge på en forsvarlig måte? Det vil si, hvordan kan vi oppnå de gode intensjonene om å forebygge sykdom og fremme folkehelsen uten at det får alvorlige negative konsekvenser for enkeltindivider?

Etisk avveiing

For det første må vi fremskaffe solid kunnskap om effekten av veiing – både positiv og negativ. Uten solid kunnskap blir dette som å famle i blinde med fare for å velte verdifulle vaser.

For det andre må veiingen organiseres slik at de negative virkningene minimeres. Vi må altså veie våre virkemidler med omhu.

Dersom det å skaffe kunnskapen om et problem forsterker problemet, må vi tenke oss godt om. Og hvis vi ikke kan vise at veiing er mer til nytte enn til skade, må vi kutte det ut.

  • Bjørn Hofmann, professor i medisinsk filosofi og etikk, NTNU Gjøvik og Universitetet i Oslo

  • Karen Synne Groven, professor i rehabilitering og folkehelse, Oslo Met og VID Vitenskapelige Høgskole.