Legers motstand mot dødshjelp
Dødshjelpdebatt. Kari Vigeland trekker frem sammenhengen mellom religiøsitet og motstand mot eutanasi (22. juni). Langt mer interessant er den internasjonalt dokumenterte sammenhengen mellom legers yrkesmessige nærhet til alvorlig syke og døende pasienter, og deres sterke motstand mot eutanasi.
Hvorfor er det slik? Fordi de har erfart at følgende påstand fra Vigeland ofte er langt unna sannheten: «Den alvorlig syke er selv best i stand til å treffe avgjørelser som har med eget liv og egen død å gjøre». Pasienters evne til å handle autonomt kan være sterkt redusert, ja bortimot ikke-eksisterende, på grunn av en rekke svært plagsomme symptomer som uro, hallusinasjoner, konsentrasjonsproblemer, redusert bevissthetsnivå, problemer med hukommelsen, affekt og vrangforestillinger.
Eksistensiell krise.
Smerter gjør det vanskelig å tenke klart. Fatigue, dvs. trøtthet/utmattethet er utbredt hos kreftpasienter, og kvalme og oppkast kan dominere det daglige liv. Dyspné, dvs. kortpustethet/åndenød, kan ledsages av den panikkskapende følelsen av å bli kvalt. Desperasjon og dyp fortvilelse, og en sterk opplevelse av meningsløshet – altså eksistensiell krise. Studier i flere land viser at deprimerte pasienter er mest interessert i dødshjelp, og klinisk depresjon hos alvorlig syke er både underdiagnostisert og underbehandlet. Evnen til rasjonell overlegning er i slike situasjoner betydelig svekket.
Det er påfallende hvor lite psykolog og dødshjelpforsker Vigeland er opptatt av slike forhold. Hennes argumentasjon omkring pasientautonomi hører mest hjemme i et filosofisk seminarrom, ikke i den kliniske virkeligheten.
Umoralsk.
Men heller ikke i seminarrommet ville det gått bra. Det er lenge siden Immanuel Kant påpekte det selvmotsigende og irrasjonelle – og dermed umoralske – i å bruke sin autonomi til å ødelegge den samme autonomien. Pasienter som begår selvmord med en leges hjelp, eller leger som dreper pasienter med medisiner, krenker derfor mennesket «som mål i seg selv», som Kant formulerte det. Det kan neppe kalles humanistisk.
