Nasjonalmuseets åpningsutstilling ønsker å utfordre

I åpningsutstillingen «Jeg kaller det kunst» utfordrer Nasjonalmuseet seg selv. Vi vil at nye publikumsgrupper skal få oppleve verdien av kunst.

Kunstneren Sverre Bjertnæs stiller i sitt debattinnlegg i Aftenposten 9. september flere spørsmål ved Nasjonalmuseets åpningsutstilling «Jeg kaller det kunst» og hva Nasjonalmuseets nye bygg egentlig kommer til å inneholde. Vi vil gjerne belyse dette.

Når Bjertnæs ønsker at det nye Nasjonalmuseet skal fortelle om vårt «syn på hva kunst er og hva som er og har vært viktig i norsk kunsthistorie», vil han neppe bli skuffet. Med nesten 6000 sentrale verk innenfor kunst, arkitektur og design fra antikken og frem til i dag, fordelt på 90 rom med et samlet areal på 10.000 kvadratmeter, gjør vi akkurat dette i den faste samlingsutstillingen når vi åpner i 2021.

Gi publikum innsikt

Åpningsutstillingen «Jeg kaller det kunst» viser verk av kunstnere i Norge som ikke er en del av museets samling.

Det er flere grunner til at kunstnerne ikke er kjøpt inn, men det er ikke fordi de lager dårlig kunst. Noen burde vært kjøpt inn for lenge siden, andre er helt i starten av sitt kunstnerskap. Noen har vært veldig synlige på den internasjonale kunstscenen, andre ikke. Vi har valgt å vise et stort utvalg for å kunne gi publikum innsikt i et bredt mangfold av kunstneriske praksiser.

Vi har oppsøkt kunstnere og søkt etter kunst over hele landet fordi det finnes gode kunstnere og kunst også utenfor Oslo, og fordi Nasjonalmuseet tar sitt landsdekkende ansvar på alvor.

Vi har gjennomført atelierbesøk og hatt mappevisninger som baserer seg på vår egen kunnskap om det norske kunstfeltet, og vi har fått råd fra kontaktpersoner ved mellomstore kunstinstitusjoner i områdene vi har besøkt.

Det var også viktig å få oversikt over kunstnere som arbeider utenfor kunstfeltets «eksklusive kretsløp», og også favne de delene av landet vi ikke rakk å besøke. Derfor gjennomførte vi en åpen innsending, noe institusjoner som Nasjonalmuseet sjelden gjør.

Drøyt

Vi vil understreke at utstillingen inneholder fantastiske verk av nærmere 150 kunstnere, med komplekse problemstillinger, uortodokse løsninger for visning av kunst og nye arbeidsmetoder i Nasjonalmuseet. Da blir det debatt, og det ønsker vi.

Men å avfeie arbeidet vårt som en «gimmick» og «fornærmelse», slik Bjertnæs gjør, er drøyt – spesielt overfor kunstnerne i utstillingen.

Vi har arbeidet etter etablerte fagkriterier som kvalitet, men har også utvidet vår kuratoriske verktøykasse og kan bruke sosiologi, statistikk og andre verktøy for faktisk å få nye perspektiver på hva som skaper verdi i kunstfeltet i Norge i dag.

Høres kanskje banalt ut

Med «Jeg kaller det kunst» inviterer vi publikum inn for selv å vurdere. Om dette er en «ansvarsfraskrivelse som definisjonsmakt», som Bjertnæs spør, blir opp til publikum å avgjøre.

Vårt mål er at publikum, etter et besøk til det nye Nasjonalmuseet, sitter igjen med et mer komplekst bilde av kunsten i Norge, og at de opplever at kunst er viktig og at den angår dem.

Det høres kanskje banalt ut, men det er sant: Nasjonalmuseet er hele Norges museum.

• Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.