Debatt

Kanskje ett eller to barn er nok for oss i 2021?

  •  Jeanette Næs Løchen
     Jeanette Næs Løchen
    Lektor og skribent

Jeg tror mange av oss, både kvinner og menn, møter oss selv i døren når vi blir foreldre, skriver debattanten. Foto: GoodStudio / Shutterstock / NTB

Vi vil ha i pose og sekk. Kanskje vi bare skal erkjenne at det er dette det handler om?

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Debatten om fedrekvoten har blusset opp igjen. Gro Nylander var gjest på Lørdagsrevyen i helgen. Hun hevder at grunnen til at norske kvinner får så få barn, er fordi vi med dagens permisjonsordning ikke er sikret nok tid med barnet.

Jeg har en annen teori, og den er neppe sjokkerende. Grunnen til at norske kvinner føder så få barn, er fordi vi er individualister.

Litt forenklet sagt kanskje, men det blir vel mer riktig å si det, enn å skylde på verdens rauseste permisjonsordning?

Ikke kontroversielt

Å gå gravid, føde, amme og å være barselkvinne er et stort privilegium – og en vanvittig påkjenning. Det er, i ulik grad for ulike kvinner, et hardt stykke arbeid, både fysisk og psykisk. Dette opplever jeg også er mye av Nylanders poeng.

Graviditet, fødsel og amming er utrolig slitsomt! Alle som har barn, kan fylle ut detaljene her selv. Det er unntakstilstand for både mor og far. Selvfølgelig er vi innstilt på at livet endrer seg, og det ønsker vi jo, men vi savner også hverdagen og livet slik vi kjente det. Ikke fordi vi angrer på at vi fikk barn, men fordi det å få barn er frihetsberøvende.

Det burde ikke være kontroversielt å si det. Å få barn betyr en omveltning i livet, særlig de første årene, som det knapt går an å forberede seg på.

Strukturell forventning

Jeg tror mange av oss, både kvinner og menn, møter oss selv i døren når vi blir foreldre. Vi har det så bra her i Norge. Vi har høy utdannelse, interessante og utfordrende jobber, dyre og fine boliger, vi ser tynne og pene og morsomme og lykkelige ut på Insta, vi reiser på storbyferier om våren og til karibiske øyer på vinteren.

Jeanette Næs Løchen. Foto: Privat

Mange av oss er også godt over 30 når vi får barn. Vi er vant til å ha stor frihet og ta hensyn til oss selv. Når vi får barn, forstår vi at det ikke lar seg gjøre å fortsette på samme måte. Likevel prøver vi innerst inne å leve som før? Kanskje forventes det også av oss? Ikke som en bevisst uttalt forventning, men som en underliggende, strukturell forventning.

Pose og sekk

Boliglån skal betales, og pensjonspoeng skal opptjenes. Halvparten av oss må regne med å bli skilt fra partneren vår. Vi skal være likestilte, karrierebevisste mødre som mestrer den nesten umulige sjongleringen og manøvreringen det er å få til det samme som vi fikk til før vi fikk barn.

I tillegg blir barna noe vi skal mestre. Vi hører på podkaster, går på kurs, leser bøker og blir eksponert for oppdragelsesteori i alle kanaler. Vi er så tett på og involvert at det blir mer altoppslukende enn det hadde trengt å være?

Kanskje ett eller to barn er nok for oss i 2021? Ikke fordi staten gir oss for kort permisjon, men fordi vi vil ha i pose og sekk. Vi vil ha tid til barna og tid til oss selv. Vi vil ha karriere og familie. Vi vil løpe maraton og være med på fotballcuper. Vi vil være involvert i barnas liv og fortsette våre egne.

Og det er ingen grunn til å skamme seg over det. Kanskje vi bare skal erkjenne at det er dette det handler om? Jeg vet ikke. Det er bare en teori.


  • Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Foreldrepermisjon