Debatt

En norsk femåring måtte til for å sette fart i Høyesteretts utvikling av Grunnlovens vern av menneskerettighetene

  • Frode Elgesem

Scenen er satt for videre utvikling og avklaring av de nye grunnlovsrettighetene og Høyesteretts rolle, skriver Frode Elgesem, etter at Høyesterett har avgjort at fem år gamle Maria (bildet) og hennes kenyanske mor får bli i Norge. Foto: Jan T. Espedal

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Fem år gamle Maria skulle i realiteten tvinges til å forlate Norge sammen med sin kenyanske mor – jenta er født og oppvokst i Norge. Hun er norsk statsborger, men har aldri hatt noen kontakt med sin norske far. Han har dessuten frasagt seg foreldreansvaret.

Moren ville ha dårlige utsikter til kunne skaffe seg arbeid og forsørge jenta i Kenya. Mor og datter ville høyst sannsynlig endt opp i slummen i Nairobi. Jentas fremtid der ville bli «barsk, risikofylt og i alle fall høyst uviss», for å bruke Høyesteretts ord.

Dette var den usminkede konsekvensen av Utlendingsdirektoratets vedtak om å utvise jentas mor.

Krenket hennes rettigheter

Jenta gikk til sak mot staten, og krevde at Utlendingsdirektoratets utvisningsvedtak mot moren ble kjent ugyldig fordi det krenket hennes rettigheter.

Frode Elgesem. Foto: Junge, Heiko

Retten til privatliv og familieliv er nå beskyttet i Grunnlovens paragraf 102, som ble vedtatt i mai 2014. I saker som berører barn suppleres rettighetene av bestemmelsen om barns rettigheter i Grunnlovens paragraf 104 og regelen om at hensynet til barnets beste skal være et «grunnleggende hensyn».Dette er en av de nye reglene som ble vedtatt i 2014. Jentas rettigheter etter de parallelle bestemmelsene i Den europeiske menneskerettskonvensjonen artikkel 8 og barnekonvensjonens artikkel 3 ble selvfølgelig også trukket inn.

Høyesterett avsa dom i saken 29. januar i år. I dommen får jenta medhold i at utvisningsvedtaket mot moren var ugyldig: De nye rettighetene i Grunnloven ga henne beskyttelse mot tvangsutsendelse fra Norge.

Legger føringer

I denne dommen tar Høyesterett fatt i de utfordringene og mulighetene som den nye rettighetskatalogen i Grunnloven har skapt. For det første legger Høyesterett føringer for tolkingen av de nye bestemmelsene i Grunnloven og definerer dessuten sin egen rolle i utviklingen av rettighetene: Grunnlovens menneskerettigheter skal tolkes i lys av sine internasjonale forbilder.

Men i dommen sies det at Høyesterett – ikke de internasjonale domstolene – har ansvaret for å tolke, avklare og utvikle Grunnlovens menneskerettsbestemmelser. Her tar altså Høyesterett et forbehold om betydningen av fremtidig praksis fra internasjonale domstoler.

Hva ligger i dette? Legges det opp til at Høyesterett og Grunnloven kan komme på kollisjonskurs med de internasjonale rettighetene, med Den europeiske menneskerettskonvensjon i spissen?

Høyesterett ønsker klart nok å skape seg et visst nasjonalt handlingsrom. Hvordan dette vil bli brukt er likevel uklart. Det er neppe praktisk at Høyesterett skal ligge i åpen konflikt med internasjonale menneskerettigheter. I denne dommen legger Høyesterett seg i alle fall tett opp til de internasjonale rettskildene og bygger på disse.

Dommen er først og fremst uttrykk for en selvstendig videreutvikling og styrking av rettighetene, særlig barns rettigheter.

Vanskelig avveiing

For det andre måtte Høyesterett løse problemet med at Stortinget foreløpig ikke har vedtatt noen bestemmelse i Grunnloven som begrenser rettighetene. I dag står rettighetene i Grunnloven som absolutte og uten mulighet for begrensninger ut fra legitime samfunnsbehov.

Høyesterett har imidlertid ikke problemer med å innfortolke begrensninger etter mønster fra de internasjonale konvensjonene: Man kan gripe inn i rettigheten dersom tiltaket har tilstrekkelig hjemmel, forfølger et legitimt formål og er forholdsmessige. Dette er helt nødvendig for at rettighetene skal fungere på en god måte. Dermed åpnes det for at domstolene må foreta en avveining mellom de individuelle interessene som rettighetene skal beskytte og de samfunnsbehovene som inngrepet skal ivareta.

I denne saken måtte altså barnets rett til privatliv og familieliv veies opp mot hensynet til effektiv og rettferdig utlendingsforvaltning. Dette er nettopp den avveiningen som også skal foretas etter for eksempel menneskerettskonvensjonen og barnekonvensjonen.

For det tredje måtte Høyesterett gå grundig inn i spørsmålet om betydningen av barnets rettigheter og kravet om at hensynet til barnets beste skal være et «grunnleggende hensyn» i en avgjørelse som selvfølgelig berører jenta sterkt. Her gir dommen en klar korreksjon til Utlendingsdirektoratets tilnærming.

Høyesterett sier tydelig fra at hensynet til barnets beste skal ha stor vekt i avveiningen mot andre hensyn: «Barnets beste skal danne utgangspunktet, løftes spesielt frem og stå i forgrunnen», sier Høyesterett. Det er på dette punktet Utlendingsdirektoratets vedtak ikke består testen.

Statsborgerskapet står sentralt

Det er helt sentralt i denne saken at jenta er norsk statsborger, selv om barnets statsborgerskap ikke er noe absolutt hinder for å utvise moren. Høyesterett legger imidlertid stor vekt på dette momentet og trekker frem de rettigheter og forventninger om beskyttelse som et norsk statsborgerskap gir.

Videre legger Høyesterett vekt på den omsorgssituasjonen jenta vil oppleve dersom hun må reise med moren til Kenya. Høyesterett uttrykker overraskelse over at man «knapt nok finner spor av» slike elementer i utlendingsmyndighetens vedtak. Denne sterke understrekingen av at forvaltningen må ta utgangspunkt i en grundig vurdering av hensynet til barnets beste og legge stor vekt på dette elementet, innebærer en styrking av barnets rettigheter i slike saker.

Den sentrale begrunnelsen for utvisningsvedtaket var at moren hadde gitt uriktige opplysninger om egen identitet og dessuten ikke hadde forlatt Norge innen de utreisefrister som var satt. Hun hadde dermed hatt ulovlig opphold i Norge. Det var ikke tale om annen, mer alvorlig kriminalitet. I denne situasjonen finner Høyesterett at hensynet til en effektiv utlendingsforvaltning ikke kan oppveie de byrdene som påføres jenta ved at moren utvises til Kenya. Vedtaket var derfor ugyldig.

Nå er scenen satt for videre utvikling og avklaring av de nye grunnlovsrettighetene og Høyesteretts rolle.

Les også:

Les også

  1. Asylbarna trenger ny lovgivning

  2. «I Norge har alle tatt klassereisen med ekspressbuss»

  3. Dommerne hersker i fremtiden

Les mer om

  1. Debatt
  2. Menneskerettigheter