Debatt

Dommen over Therese Johaug er vel så mye en dom over idrettens selvdømmesystem | Jens Chr. Hauge

  • Jens Chr. Hauge, advokat

I Johaug-saken er aktsomhetskravet trukket altfor langt. Hun anses som uaktsom fordi hun fulgte legens råd, og ikke en hvilken som helst lege, men en renommert landslagslege som hun skal forholde seg til, skriver Jens Chr. Hauge. Foto: Berit Roald / NTB scanpix

Man får ikke rettferdighet i dette systemet.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Aftenposten hadde 22. februar en artikkel om det store omdømmetapet i kjølvannet av Sundby- og Johaug-sakene, våre store helter i sporet.

Vår stolte skiidrett er ikke lenger så stolt som før. Den angripes nå ute og hjemme, som om den var besudlet.

Selv oppfatter jeg denne nasjonale selvpiskingen som kontraproduktiv, nærmest som soning påtvunget utenfra.

Vi har gått høyt på banen i Norge og vist en selvgodhet som ikke bare utlendinger reagerer på.

Nå vil man «ta oss», våre ikoner må sone. Også våre egne jatter med.

Ikke doping i gavnet

Johaug-saken er egentlig en ikke-sak, man klarer ikke å skjelne mellom doping og sårsalve, man klarer rett og slett ikke holde tingene fra hverandre.

Sundby-saken er egentlig verre, en bevisst balansering for optimalisering av astmamedisin i konkurranseøyemed, men altså lovlig.

Johaug-saken er gjort for vanskelig. Man bruker begrepet doping misvisende.

Doping betyr å innta noe som er egnet til å bedre konkurranseevnen på ulovlig måte.

Derfor flammer reaksjonene opp, men her gjelder det en sårsalve om sommeren utenfor konkurransesesongen uten betydning for prestasjonsevnen.

Jens Chr. Hauge. Foto: Privat

Det er ikke doping i gavnet, bare i navnet.

Også skiløpere må få lindre leppesår når de ikke konkurrerer, uten å havne på tiltalebenken.

Må velge riktigere ord og uttrykk

Det mener de fleste. Men regelverket mener noe annet. Alt er doping uansett om man doper seg eller ikke, hvis det står på en liste.

Med forbudte stoff i kroppen er du skyldig hvis du ikke kan sannsynliggjøre at du har fått det i kroppen uten egen skyld. Tvilen kommer deg ikke til gode, og mistanken får florere.

Du blir dømt for doping uten å være dopet!

Reglene skal avskrekke, men ikke dømme uskyldige. Da må riktigere ord og uttrykk velges.

En dopinganklage er ødeleggende, langt på vei drepende for en toppidrettsutøver. Det betyr at man jukser. Da må uttrykket begrenses til dem som jukser.

Man ærekrenker når man bruker uttrykket i saken mot Johaug.

Og verre blir det når sponsorer med dopingklausul trekker seg fra sine avtaler. De tenker penger. I stedet for å forstå puster de på bålet.

De toer sine hender og vil ha en sikkerhetssone rundt sine produkter.

Idrettens selvdømmesystem

Dommen over Johaug er vel så mye en dom over idrettens selvdømmesystem.

Man får ikke rettferdighet i dette systemet. Vi får langt på vei en folkedomstol, der domstolen drives av sentimentet i media.

Vi får landskamper i holdninger med revansjelyst for tap i selve konkurransen. Man er «guilty until proven innocent», og det kan ta tid. Man skal bevise sin uskyld.

Systemet i dag betyr at feil salve på sommerlepper uten noen tilknytning til konkurranse er nok til å legge et liv i grus

I strafferetten er det motsatt. Der er man uskyldig inntil det motsatte er bevist. Det er en rettssikkerhetsgaranti at tvilen skal komme tiltalte til gode.

Men i idretten er man ikke opptatt av sånt. Idrett er lek, og vi må ta juksemakerne!

Man glemmer at idrett på toppnivå er en svær underholdningsindustri, den største, en næring preget av følelser og begeistring.

Sakene bør behandles deretter, ikke i et infisert system der man dømmer bakfra; hva må straffen være for at Johaug skal være klar til OL?

Man ofrer en riktig dom og rettsavklaring for å få henne på startstreken i tide.

Systemet i dag betyr at feil salve på sommerlepper uten noen tilknytning til konkurranse er nok til å legge et liv i grus.

Foto: FILIPPO MONTEFORTE / AFP / AFP

Skulle dommen bli anket, blir hun spedalsk til endelig dom foreligger en gang i fremtiden. Og utøverens tidsvindu er smalt, ofte ikke mer enn noen år.

Straffen blir uten proporsjoner og hensynsløs.

Skulle hun angripe dommen, blir utelukkelsen og dermed straffen enda lengre og mer ødeleggende. På jakt etter rettferdighet blir urettferdigheten enda større.

Litt av et system!

Aktsomhetskrav trukket for langt

I Johaug-saken er aktsomhetskravet trukket altfor langt.

Hun anses som uaktsom fordi hun fulgte legens råd, og ikke en hvilken som helst lege, men en renommert landslagslege som hun skal forholde seg til.

Man innkalkulerer ikke at legen kommer med en forbudt salve. Johaug har vært i aktsom god tro. Man sjekker ikke legen og anbefalt krem i et utpreget tillitsforhold.

En forbudt salve ville vært utenkelig. Johaug skal altså tenke på det utenkelige.

Det utenkelige er ikke uaktsomt, en ren selvmotsigelse.

Det er arbeidsordningen mellom landslagslegen og utøverne som er skyldig, systemet, ikke utøvere som har innrettet seg etter det i god tro.

Vitneutsagnene fra andre topputøvere bekrefter det. De ville gjort det samme.

Reaksjonene står ikke i noe forhold til feil og forsømmelser i annen næringsvirksomhet

Det er omstendighetene rundt saken som krever dom, ikke jusen. Idrettsledere i utlandet har uttalt seg dømmende og fordømmende, og dommen fremstår som reparerende etterpåklokskap.

I stedet for å tolke aktsomhetskravet som det er (de lege lata), tolkes det slik man mener det bør være (de lege feranda).

Poenget er at idretten, verdens største underholdningsindustri, har et reaksjonssystem uten nødvendige rettssikkerhetsgarantier, et system som forfeiler sitt formål. Reaksjonene står ikke i noe forhold til feil og forsømmelser i annen næringsvirksomhet.

Det må være en oppgave ikke bare å gjøre idretten ren, men også la utøverne få delta uten å måtte spekulere i saksbehandling og «rettergang» - og likevel sone. Som Johaug må i denne saken.


Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.


Les mer om

  1. Johaug-saken
  2. Doping
  3. Therese Johaug