Debatt

«Er det sant at ingen foreldre liker meg, og at de nekter barna sine å være sammen med meg?»

  • Anonyme foreldre til «annerledes barn»

Hvorfor ble det slik at vår sønn holdes utenfor? Vår erfaring er at det i stor grad er foreldrestyrt, skriver foreldrene til en gutt med ADHD og Asperger. Foto: Shutterstock

Dette var spørsmålet fra min 14 år gamle sønn. Hva svarer man på sånt, når det faktisk til en stor grad er sant?

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Dette var det min 14 år gamle sønn spurte meg om i går. Hva svarer man på sånt, når det faktisk til en stor grad er sant?

La meg først få avklare at dette ikke er et klageskrift, men et ønske om å fremme et forslag for å øke toleransen for annerledeshet. Og husk at siden ingen er helt like, så er alle faktisk mer eller mindre annerledes.

Kort om min sønn: tenåring, ADHD og Asperger. En tenksom gutt, med dype tanker, fire videofilmer kjørende i hodet til enhver tid og deretter noe manglende kontinuitet og konsentrasjon.

Tidligere blid og sorgfri med mange venner som var daglig på besøk. Nå mye deprimert med kun noen få «internettvenner» som han spiller sammen med. To hjemmebesøk av jevnaldrende «klassekamerater» siste halve året.

Besøk og invitasjoner tørket ut

I løpet av barneskolen tørket både besøk og alle typer invitasjoner ut. Flere ganger har vi i etterkant fått vite at alle gutter på trinnet unntatt min sønn og en til ble invitert i bursdager.

  • Mor til et barn med behov for ekstra omsorg: Når hjelperen motarbeider deg

Hvorfor ble det slik? Vår erfaring er at det til en stor grad er foreldrestyrt. Et eksempel fra omtrent femte klasse var at en av de gamle vennene ble med min gutt hjem en dag jeg også var hjemme. Jeg sa: «Så kjekt å se deg her. Vet dine foreldre at du er her?» «Nei, men jeg får lov å gå til hvem jeg vil». «Det er fint, men de ønsker sikkert å vite hvor du er». Gutten ringte glad og fornøyd. «Jeg er hos ...».

Ansiktsuttrykket endret seg drastisk og han så på meg og sa med sår stemme: «Jeg må hjem».

Vi har også opplevd at foreldre som treffer oss voksne alene kan stoppe for høflig hilsningsutveksling, men når begge har med barna så krysser de gaten til det andre fortauet i god tid.

Barn som strever med sosiale koder

Vi er egentlig en helt ordinær A4-familie, men med barn som strever med å tolke sosiale koder. Det er ingen utagering, men noe lengre fra normalen enn de fleste. Barn har vist oss å ikke ha noe problem med dette. Derimot har vi utallige eksempler på liten toleranse fra foreldre.

Man kan få en følelse av at de tror våre barns adferd er smittsomt.

Det er synd, fordi vi ser at barna faktisk har lyst til å være sammen med ham. Vi tror videre at de ville blitt beriket som mennesker ved å få lov til det.

Vi tror også at mye har med kunnskapsmangel å gjøre. Informasjon tidlig i skoleløpet kunne hjulpet mye. Det er dog ikke lett å reise seg på foreldremøte og si at: «Hei, mitt barn er annerledes». Samtidig så vet vi at det er minst ett annerledes barn i alle klasser.

Skolen må gi foreldre mer kunnskap

Det finnes selvfølgelig ingen mirakelløsning, men vårt forslag til å øke toleransen er at skolene tidlig, og helst i løpet av høsten i førsteklasse, har et foreldremøte med et generelt foredrag om annerledeshet, holdt av en fagperson eller lærer med slik kunnskap. Fokus bør være å mane til toleranse og hva foreldre kan bidra med.

Vi har luftet ideen med andre foreldre i samme situasjon, og alle har sagt at noe sånt ville hjulpet mye for dem. Det ville gjøre det lettere å snakke med andre foreldre om egne barns utfordringer fordi de andre da vil ha bedre kunnskap om det og dermed, forhåpentligvis, mer forståelse og toleranse. Så dette er en oppfordring til alle landets rektorer, FAU-er og foreldre generelt.

Her kan du lese mer ADHD og Asperger syndrom:

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Skole
  2. Funksjonsnedsettelse
  3. Foreldre