Debatt

Saken om Mustafa Hasan debatteres på gale premisser

  • Johan Berg
    Johan Berg
    Nemndleder i Utlendingsnemnda
Mustafa Hasan har lenge levd i uvisshet om han kan fortsette å bo i Norge eller bli sendt til Jordan.

Er det i vårt samfunn greit at enkeltpersoner søker å påvirke en avgjørelse med hets og trusler?

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Nylig kom dommen i saken om Mustafa Hasans oppholdstillatelse. Som kjent ble Utlendingsnemndas (UNE) vedtak under dissens kjent ugyldig. Jeg kan ikke kommentere den saken nærmere fordi ankefristen fortsatt løper, men saken har skapt stort engasjement i sosiale medier.

Siden en del av ytringene skal være rettet mot meg personlig, enkelte utsagn antagelig straffbare etter straffeloven, må jeg få lov til å kommentere en del av påstandene.

Det fremstår som en debatt på uriktige premisser, og jeg spør om man har lest beslutningen og dommen. Meningene her er mine egne, og jeg uttaler meg ikke på vegne av UNE.

Ikke partipolitisk

Kort om UNE: UNE ble opprettet som et uavhengig klageorgan. Det er understreket i regelverket at jeg som nemndleder ikke kan instrueres i enkeltsaker. Jeg skal ikke «ta signaler» på annen måte enn gjennom lov og forskrift. Stortinget kan selvsagt endre UNEs praksis gjennom at flertallet endrer regelverket.

Jeg er som nemndleder ikke partipolitisk, og hva politiske partier mener er riktig politikk, er uinteressant. Jeg skal heller ikke følge «folkemeningen». Avgjørende for en avgjørelse er lov og forskrift, rettspraksis og UNEs praksis. Like saker skal behandles likt.

I motsetning til nemndmedlemmene er det å være nemndleder en jobb som man søker på vanlig måte. Man intervjues, og kvalifikasjonene vurderes på vanlig måte. Jeg fikk jobben og ble utnevnt av Kongen i statsråd – under regjeringen Stoltenberg.

Vi skal etter loven være kvalifisert til å være dommere. Jeg har en eksamen med laud, en spesialfagseksamen i folkerett og en mastergrad med menneskerettigheter som særområde. Jeg har vært dommer i nesten ti år, også tingrettsdommer.

Ikke «alene»

Jeg kritiseres kraftig fordi jeg skal ha tatt avgjørelsene i sakene til Farida og Hasan «alene». Selvfølgelig tok jeg ikke sakene «alene». Før jeg får saken, er saken blitt behandlet i Utlendingsdirektoratet (UDI) to ganger.

I UNE behandles det først i vårt dyktige sekretariat før saken kommer til meg som nemndleder med en anbefaling. Vedtakene er et samarbeid selv om den endelige avgjørelsen er min.

I vurderingen av om jeg eller en nemnd skal behandle saken er det avgjørende om det er vesentlig tvilsspørsmål i sakene. Jo flere tidligere avgjørelser som foreligger, i UNE eller fra domstolene, jo mindre tvil foreligger det. Har Høyesterett uttalt seg om et lovspørsmål, så er spørsmålet avklart.

Men en dom der UNEs vedtak oppheves, innebærer ikke en tillatelse. Domstolene kan ikke innvilge en tillatelse – det er i strid med fordelingen av oppgaver i samfunnet. De skal være kontrollerende.

Forvaltningen må foreta en ny vurdering basert på dommen, men særlig i saker om lovtolkning kan resultatet fortsatt bli akkurat det samme. Det er en misforståelse at en dom mot UNE innebærer at det vil bli gitt en tillatelse, selv om det skjer i en del saker.

Personangrep

Konkret i Hasan-saken skal det nå vurderes om tingrettens dom skal ankes til lagmannsretten. Jeg ser ofte at vi kritiseres for å anke – «Hvordan kan de gjøre det?» I motsetning til hva enkelte synes å mene, så ankes ikke dommer fordi vi ønsker å plage den andre.

Min og UNEs lojalitet er til lov og forskrift. Mange av våre anker skyldes et behov for avklaring: Hvilken forståelse av loven er korrekt? Lagmannsretten, og i siste instans Høyesterett, er de som kan endelig avklare lovspørsmål. Da følger jeg og UNE dette senere.

Debatten bærer preg av at man egentlig er uenig i systemet, i vedtakene og i loven, men dette har man ikke mulighet for å endre. Da går man i stedet til personangrep på de som har utført jobben.

Mitt spørsmål er som følger, og det er rettet til både politikere og folk flest: Er det i vårt samfunn greit at enkeltpersoner søker å påvirke en avgjørelse med hets og trusler?

Medieoppmerksomhet

Det skjer i liten grad mot dommere i domstolene, men i stor grad mot UNEs nemndledere. Er det greit at en gruppe i samfunnet utsettes for forsøk på påvirkning på denne måten når man utøver et lovbestemt samfunnsoppdrag? Ville det samme skjedd om UNE hadde vært en domstol? Jeg tror ikke det.

Det er ingen tvil om at jeg i en del saker med medieoppmerksomhet kunne hatt et mye enklere liv om jeg bare hadde truffet et annet vedtak enn det jeg gjorde. Men er det riktig å komme til et annet resultat bare fordi det er bekvemt for meg?

Hva med alle de andre enkeltpersonene/familiene som ikke får medieoppmerksomhet eller støttegrupper? Skal vi komme til et spesielt resultat i sak nr. 100 når det finnes 99 andre saker med et annet resultat? Vil ikke de andre oppleve forskjellsbehandlingen dypt urettferdig?

Hva med alle de andre enkeltpersonene/familiene som ikke får medieoppmerksomhet eller støttegrupper?

Erfaring fra tidligere synes å tilsi at politisk behandling av denne type saker medfører forskjellsbehandling for de som får fokus på sine saker, mens behandling i forvaltningen har et mye større fokus på lik behandling av like saker.

Jeg tenker at det er helt i orden at man debatterer utlendingspolitikken, men bør ikke debatten da gå på systemet og ikke ved å true og hetse de som utfører den jobben Stortinget ønsket man skulle utføre?


  • Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Utlendingsnemnda (UNE)
  2. Utlendingsdirektoratet