Den ubehagelige sannheten om Norges globale vaksineinnsats
Helseminister Bent Høie tåkeprater om Norges rolle i den globale skjevfordelingen.
Den globale skjevfordelingen av covid-19-vaksiner er blitt kalt «vaksineapartheid». Likevel påstår helse- og omsorgsminister Bent Høie (H) at det er fullt mulig «å ha to tanker i hodet samtidig»: Han snakker om å «beskytte vår egen befolkning og bidra til at alle i andre land får vaksinen».
Men i denne påstanden skjuler det seg en ubehagelig sannhet om Norges globale helseengasjement.
Gir med en hånd, tar med den andre
Med 1 milliard kroner er Norge en av de største bidragsyterne til Covax, det globale samarbeidet som gjennom fellesinnkjøp skulle sikre likeverdig tilgang til covid-19-vaksiner.
Men penger er ikke nok. Rike land som har finansiert Covax, har samtidig konkurrert om knappe vaksinedoser og har sikret seg prioritert tilgang gjennom bilaterale avtaler med vaksineprodusentene. Dette gjelder også Norge, via EU.
Resultatet er at Covax hittil har distribuert 236 millioner vaksinedoser fordelt på 139 land – en dråpe i havet. Mens ni av ti voksne nordmenn nå har fått sin første vaksinedose, er tilsvarende tall i Afrika 2 prosent.
Legemiddelindustriens venn
Allerede før pandemien tok Norge initiativ til å opprette vaksineutviklingsalliansen Cepi. Gjennom både EUs risikobaserte forhåndsavtaler og bevilgning til Cepi – 3,8 milliarder kroner innen 2030 – har Norge investert store summer for å subsidiere legemiddelindustrien. Ifølge Høie gagner denne investeringen alle.
Myndighetene har brukt mye gulrot, men lite pisk overfor vaksineprodusentene. Det viser seg å ha store konsekvenser for tilgjengelighet av vaksiner globalt. Cepi peker selv på at det var en enorm «tapt mulighet» at de som finansierte vaksineutviklingen, ikke kontraktfestet betingelser om rettferdig fordeling.
Til tross for at Høie påstår at Norge nå «bidrar sterkt internasjonalt for å øke vaksineproduksjonen», har regjeringen i lang tid nektet å støtte et forslag om midlertidig patentunntak for å bryte legemiddelgigantenes produksjonsmonopol.
Hamstring og deling
Fordi det uansett vil ta tid å øke global vaksineproduksjon, har Verdens helseorganisasjon som en nødløsning bedt rike land om umiddelbart å dele vaksinedoser med Covax.
Regjeringens løfte i januar om å dele doser parallelt med utrullingen av det nasjonale vaksinasjonsprogrammet fikk mye ros internasjonalt. Men i praksis var det snakk om en donasjon av vaksinedoser som Norge uansett var forhindret fra å kjøpe gjennom kontraktsvilkårene i EUs felles innkjøpsmekanisme.
Senere donerte regjeringen 165.000 AstraZeneca-doser fra eget vaksinasjonsprogram, men bare etter at det var besluttet at vaksinen ikke skulle brukes her. I stedet for å dele Janssen-vaksinen bygges det opp et «beredskapslager» av vaksinen i Norge i tilfelle forsyningene av mRNA-vaksinene skulle svikte.
Verdens helseorganisasjon har anmodet rike land om å utsette en tredjedose til minst 10 prosent i alle land er vaksinert, ikke minst for å begrense risiko for at det oppstår farlige mutasjoner. Men Høie har gjort det klart at det først er «når vi ikke har bruk for vaksinene vi kjøpte» – inkludert etter en eventuelt tredjedose – at vi vil dele mRNA-vaksinene.
Hvis alle gjorde som Norge
Helseminister Høie sa nylig til Dagsnytt 18 at «hvis alle land i verden hadde gjort like mye som Norge for å skaffe vaksiner til andre land, så hadde situasjonen vært annerledes».
Men problemet er nettopp at mange andre land har gjort veldig mye av det samme som Norge. Mange har gitt svært mye offentlig støtte til vaksineutvikling og bistandspenger til innkjøp for fattige land, men har samtidig inngått bilaterale avtaler som sikrer prioritert tilgang til egen befolkning. De har gjort for lite for å oppskalere vaksineproduksjon globalt, og de har ikke levert på løfter om å dele overskuddsdoser.
I likhet med Norge har de gitt med den ene hånden og tatt med den andre og vist at det ikke alltid er mulig, som Høie hevder, «å gjøre to ting samtidig».
