Debatt

KrFs rolle i det moderne Norge

  • Lars Kolbeinstveit
    Lars Kolbeinstveit
    Rådgiver og filosof, Civita
Tendensen til å gi Ropstad skylden for abortdiskusjonene er preget av intellektuell latskap, skriver Lars Kolbeinstveit i Civita.

Åshilds Mathisen blander det å være snever med å være annerledes i sin analyse av KrF.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Åshild Mathisen, tidligere sjefredaktør i Vårt Land, har noen poenger om nødvendigheten av modernisering av Kristelig Folkeparti (KrF), men knytter det for skråsikkert til at en venstresving er nødvendig. I tillegg overdriver hun konflikten mellom såkalt konservative og liberale i partiet.

Internasjonal solidaritet, forsvar av kontantstøtte og kritikken av instrumentell tankegang i både stat og marked er noe som samler partiet. At KrF-leder Kjell Ingolf Ropstad og samferdselsminister Knut Arild Hareide i dag sitter i samme regjering, er et tegn på at det er mye som samler KrF.

Abortspørsmålet

Abortsaken er en vanskelig sak for KrF, men etisk og kristent sett samlende. Hvordan den saken skal håndteres politisk og hvor pragmatisk det er mulig å være, er mer vanskelig.

Men politisk er saken også på mange måter blitt såre enkel: Sterke krefter på venstresiden vil sannsynligvis få mange mandater på Stortinget til høsten.

Aftenposten har et poeng på lederplass i sin kritikk av mangel på tydelighet fra KrF, men Rødt, SV og AP vil utvide loven for selvbestemt abort – og det er ikke Ropstads feil. Disse partiene må selv stå til ansvar for sine vedtak og sin politikk.

Om ikke KrF klarer å enes om hva de skal mene om dagens abortlov, kan de tydelig enes om at loven om selvbestemmelse for abort i alle fall ikke bør utvides. Dagens lov fungerer godt, og undersøkelser viser at den har bred støtte i befolkningen.

Representerer en motkultur

Tendensen til å gi Ropstad skylden for abortdiskusjonene er preget av intellektuell latskap. Mathisen fremstiller det som at Ropstad bare kunne dra abortkortet i den berømte sidevalgsdebatten i 2018. Så enkelt var det ikke. Det oppsto en reell politisk debatt der flere av KrFs kjernesaker sto på spill.

Samtidig bør ikke vi som støttet Ropstad, overdrive. KrF er et sentrumsparti. Forskjellene i norsk politikk er både store og små, og KrF kan samarbeide begge veier.

Partiet representer en motkultur i norsk partiflora.

Men KrF er kristendemokratisk og ikke-sosialistisk, og for mer varig samarbeid bør derfor sidevalget analyseres som noe helt annet enn at gamle mørkemenn fikk siste ord.

I norsk presse er det derimot festet seg en fortelling om at det snevre og utdøende KrF vant. Det kan virke som at mange av KrFs kritikere blander det å være snever med å være annerledes. Ikke så overraskende, for partiet representer en motkultur i norsk partiflora. En gul løvetann som vokser for seg selv.

Enkle forklaringer

Om partiet klarer å presse seg gjennom sperregrensen, gjenstår å se. Dersom partiet ikke klarer det, kan kanskje mangel på modernisering være en årsak. Vi kommer derimot sannsynligvis til å få mange enkle forklaringer på at årsaken var sidevalget.

Det siste er uheldig fordi KrF representerer noe viktig i norsk politikk hinsides venstre-høyreaksen. Det dreier seg som et annet syn på velferd og valgfrihet. Og det handler om at det er viktig at vi bevarer en motstemme i et samfunn med rask utvikling innen blant annet bioteknologi.

KrF har alltid advart mot enøyd fremtidsoptimisme. Ikke fordi samfunnet ikke kan bli bedre, men fordi det fort blir verre om vi tenker ukritisk og ikke verdsetter verdimangfold.


  • Følg Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Kristelig Folkeparti (KrF)
  2. Kjell Ingolf Ropstad