Hvordan skal norske medier forholde seg til OL i Beijing? Det avgjørende er hva som skjer når lekene pågår.
Hva med å bruke litt av tiden i sportssendingene til å snakke med de utøverne som ønsker å uttrykke kritikk?
De olympiske leker i Beijing i februar 2022 blir en feiring av et diktatorisk regime som er blitt mer brutalt mot egne innbyggere i Xinjiang, Hongkong og landet for øvrig, og i økende grad opptrer som en bølle mot sine naboer.
Idrettsledere som hevdet at det forrige OL der i 2008 ville lede til demokratisering og bedre forbindelser, tok feil. Den store vinneren var Xi Jinping, som hadde hovedansvaret for lekene den gang, og nå samler all makt i en grad vi ikke har sett siden Mao.
Norge burde boikotte disse lekene. Det skjer ikke. Det beste vi kan håpe på, er at kulturministeren har vett til å takke nei til invitasjonen til å kaste glans over arrangementet, slik ledelsen i USA og flere andre land har signalisert.
Hva skjer når lekene pågår?
Hvordan skal norske medier forholde seg til arrangementet?
Gudmund Skjeldal, stipendiat ved Norges Idrettshøgskole, foreslo i Aftenposten 21. november at pressen rett og slett skulle boikotte og ikke skrive noe om det. Skjeldal tror nok ikke helt på forslaget, men det er likevel tankevekkende.
Mange norske medier kommer til å ha et kritisk søkelys på Kina i oppkjøringen til OL. Det er et viktig bidrag til at Xi-diktaturet ikke får den effekten på bortebane som de er ute etter.
Det springende punktet er hva som skjer de tre ukene lekene pågår. Skyves da all kritikk til side, for nå skal vi ha det moro, dere? Norsk gullskred! Klæbo fosser forbi!
Norske medier bør finne en balanse
Jeg er ikke enig i påstanden om at alt, også idrett, er politikk. Den smaker for mye av Kina. Men det er heller ikke riktig at politikk og sport ikke har noe med hverandre å gjøre.
Sport brukes åpenbart i nasjonalistisk og propagandistisk hensikt av regimer av ulikt slag, og til alle tider. Derav uttrykket «brød og sirkus», som stammer fra Romerriket. I Kina finnes intet selvstendig sivilsamfunn, som idretten i frie land er en del av. Alt er underlagt staten.
Derfor bør norske medier finne en balanse. Feire sportsbegivenhetene samtidig som det kritiske fokuset beholdes. Sportsdekningen vil åpenbart bli massiv, men hold nå av litt plass til det andre.
Sendeflatene på TV under OL er så enorme at de erfaringsmessig fylles med tomprat og repetisjoner. Hva med å bruke litt av denne tiden, også i selve sportssendingene, til å snakke med de utøverne som ønsker å uttrykke kritikk?
Snakk om Ai Weiwei
Kanskje treneren for de kinesiske skiskytterne, Ole Einar Bjørndalen, har noen andre refleksjoner over hvordan det er å jobbe for et diktatur enn at han har «lydige utøvere som gjør som de blir fortalt», slik han sa til Aftenposten i fjor.
Eller dersom idrettspresident Berit Kjøll er i studio, be henne utdype om hun noen gang hadde noen kvaler ved å være Norges-sjef for Huawei, som er og var involvert i overvåkingen av uigurene.
Dukker Xi Jinping opp under et arrangement, bruk plass til å snakke om hvordan han systematisk skyver all tenkelig opposisjon til side, og om den nye persondyrkingen.
Når himmelen over Beijing er uvanlig blå under lekene, bruk dette som et utgangspunkt for å snakke om kinesisk miljøpolitikk. I 2008 var himmelen blåere akkurat da fordi fabrikker rundt byen rett og slett stengte mens lekene pågikk. Siden den gang er en del av kullkraftverkene stengt ned ved de store byene, der en stor miljøbevisst middelklasse utøver press i den retning, men gjenoppstått (med renter) i innlandet der få turister kommer på besøk.
Når Beijing viser frem nye flotte stadioner, snakk om Ai Weiwei, kunstneren som var med på å designe «Fugleredet» forrige gang, og nå er presset i eksil i Europa.
