Er journalister nyttige idioter for særinteresser?
Mens politikere granskes, får aktørene som står bak og påvirker politikken, ofte for lett spill i mediene.
Denne høsten har pressen kikket stortingspolitikerne i kortene. Journalister er ikke like flinke til å blottlegge strategiene til alle dem som jobber i kulissene for å påvirke politikernes beslutninger – via mediene.
Men når skandaler utrulles og klanderverdige forhold avdekkes i mediene, står det ofte strategiske interesser bak. Det kan handle om uklok ressursbruk, manglende midler eller dårlige offentlige tjenester.
Og ofte forblir den rollen disse aktørene spiller, mer eller mindre skjult for publikum: Enten ved at de ikke synes i i det hele tatt, eller ved at de opptrer som idealistisk motiverte stemmer, der deres særinteresser i saken ikke undersøkes eller utspørres.
Særinteressene maskeres
En grunnlæresetning innen strategisk kommunikasjon og lobbyisme er som følger: Man får lettest gjennomslag for et krav om man lykkes med å få sin foretrukne løsning til å fremstå som en kamp for allmenn rettferdighet eller medmenneskelighet – og ikke som en særinteresse.
Om du for eksempel jobber for høyere lønn til en yrkesgruppe, er det smart å fokusere på en uskyldig tredjepart som blir skadelidende hvis profesjonen du jobber for, ikke får sine ønsker oppfylt, heller enn å gå rett til yrkesgruppens egne behov. Særinteressene bør altså dempes i mediene, for ikke å si maskeres.
Mektige organisasjoner
For å lykkes er det avgjørende å spille inn riktig type informasjon til redaksjonene. Journalister har forkjærlighet for saker med sterk moralsk appell og enkle ansvarsforhold med uskyldige ofre på den ene siden og ansvarlige myndigheter på den andre. Kanskje er det dette som gjør at organiserte interesser når gjennom med informasjonspakker med medievennlige caser og kritiske avsløringer?
NRK Dagsrevyen er tradisjonelt det stedet strategiske kommunikatører aller helst vil selge inn slike «pakker» eller «rigg». Et nylig og omdiskutert eksempel på denne type innsalg er NRKs LO-initierte reportasje om at kvinner jobber gratis resten av dette året.
Tenk ellers på reportasjene du har lest om mulig kollaps på norske sykehus eller sammenbrudd i fastlegeordningen. Både Legeforeningen og Sykepleierforbundet er mektige profesjonsorganisasjoner. De er flinke til å nå gjennom i mediene, og de stiller ofte med en «location» fra sykehus eller legekontor og pasientcaser som gir gode reportasjer.
Hvor ofte har du sett den lang mindre ressurssterke og svakere organiserte yrkesgruppen helsefagarbeidere bli løftet frem på den samme måten som sykepleiere og leger i nyhetene? Og hvor ofte har du sett en reportasje som fokuserer på de vanskelige forholdene i helsevesenet, som samtidig stiller kritiske spørsmål ved organisasjonenes egen argumentasjon, profesjonskamp eller interessekonflikter?
Min påstand er at det skjer for sjelden.
Å være åpen om profesjonelle innsalg trenger ikke være i strid med kildevernet
Åpen om innsalg
Det forskes lite på virksomheten til kommunikasjonsbyråer og lobbyisme i Norge i dag. Dermed går prosesser som påvirker fundamentale politiske valg, knyttet til for eksempel velferd, klima, energi, industri og havbruk, for en stor del under radaren. Men pressen kan bidra ved å vise frem hvordan disse kommunikasjonsnettverkene og særinteressene faktisk jobber.
Journalister kan riktignok ikke alltid opplyse om hvordan informasjon har nådd dem. Men å være åpen om profesjonelle innsalg trenger ikke være i strid med kildevernet.
Her er en utfordring – ikke minst til NRK som stadig er adressat for slike innsalg: Fortell om det neste gang! La tilbudet om relevante caser og nye tall bli en del av saken. Og forklar hvordan denne partsinformasjonen er vurdert kritisk og satt inn et bredere bilde.
Det kan gi færre endimensjonale saker – og publikum vil bli opplyst om lobbystrategier de avgjort bør kjenne til.
Medierevisjonen er en fast spalte for mediekritikk. Spaltister er Kjersti Thorbjørnsrud, Jan Arild Snoen og Anki Gerhardsen.
