Debatt

Religionsfinansiering i Norge

  • Trond Bakkevig Prost I Vestre Aker Prosti

Debatten om finansiering av Den norske kirke og 749 andre tros- og livssynssamfunn i Norge tok av før påske da det ble kjent at Den svenska kyrkan, Margareta kyrkan i Oslo, mottar 20 millioner kroner i støtte fra staten, mens Den norske kirken i Stockholm til sammenligning får en brøkdel av den svenske staten. Foto: Bjørge, Stein

Iblant fremstilles offentlig støtte til tros- og livssynssamfunn som statens milde gaver til Den norske kirke, andre religiøse og humanistiske organisasjoner. Slik er det ikke.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Endringene i forholdet mellom stat og kirke, uenighet om medlemsbetingelser og statlig støtte til Den katolske kirke i Norge, er forhold som har ført til en diskusjon om statlig og kommunal støtte til tros— og livssynssamfunn.

Saken har en lang forhistorie. Reformasjonen i Norge og Danmark i 1537 var kongestyrt. Den vokste ikke frem av et kirkelig eller folkelig engasjement. Kongen var en from mann som mente at folket ville ha godt av Martin Luthers lære. Den kom imidlertid sammen med en ordning hvor kongen kunne styre kirken gjennom sine embetsmenn og inndra all kirkelig formue. Alt gods som hadde tilhørt biskoper, domkapitler og klostre kom inn under kronen.

Kongen fylte statskassen

Mye av kirkegodset ble i 1660-årene solgt – til inntekt for statskassen. Utviklingen kulminerte ved det store kirkesalget i 1720-årene, da vel seks hundre kirker ble solgt. Eiendommene som var knyttet til de enkelte kirker skulle i prinsippet nyttes til sitt opprinnelige, kirkelige formål. Men både kongen og andre eiere gjorde seg etter hvert nytte av disse inntektene til andre formål.

Prestene hadde etter reformasjonen stort sett fått beholde sitt inntektsgrunnlag. Etter hvert fikk de imidlertid oppgaver som gikk ut over det kirkelige. Det handlet om undervisning, offentlig registrering og ved at prestegårdene måtte gi husrom for bygdeting.

Kongen (eller staten) hadde pålagt de nye kirkeeierne en vedlikeholdsplikt. Det førte til at staten fikk ansvaret der kirkeeier ikke ivaretok sine forpliktelser. Ved en lov av 1818 ble disse kirkene overført til menighetenes eie – i praksis, en forløper for de dagens kommuner.

Denne kommentaren dro i gang debatten:

Les også

Norge gir statstøtte til 749 trossamfunn. Det er umoderne og unødvendig

Offentlig støtte uten «fete» kall

Opp gjennom årene hadde lokalsamfunnet også sørget for lønn til kirkelige stillinger. Fra og med kirkeloven i 1897 begynte en delvis offentlig finansiering av prestene. Det var en form for kirkeskatt, og ble kalt «erstatninger» for de beløp som ellers skulle kommet inn ved tiende og andre inntekter. Erstatningene for prestenes lønn ble fastsatt til et beløp pr. menighetslem. Klokkerstillinger og etter hvert andre stillinger, ble betalt av kommunen. I 1950 kom prester uten prestegårdsinntekter, de som ikke hadde «fete» kall, inn på det offentlige lønnsregulativ, og siden 1974 hat staten hatt det fulle ansvar for prestelønningene.

Opplysningsvesenets fond, omtalt i Grunnlovens paragraf 106, har eiendom som fra gammelt hørte til det enkelte presteembete. Inntektene skulle brukes til underhold for presten. Fondet ble opprettet i 1821, og skulle forvaltes atskilt fra andre av statens eiendommer, mens avkastningen skulle brukes til geistlighetens beste og opplysningens fremme! Utgangspunktet var at Fondets eiendommer hadde tilhørt kirken i før-reformatorisk tid.

Prost Trond Bakkevig

Felles norsk kulturarv

Hensikten med denne korte historiske fremstilling, er å vise at vi begynner ikke med blanke kort når det gjelder finansiering av Den norske kirke eller andre tros— og livssynssamfunn. Siden reformasjonen har kirke, stat og etter hvert kommuner, vært vevet sammen slik at kirken er sikret inntekter ved statens og kommunens medvirkning. Det som opprinnelig var kirkens inntekter og eiendom, ble statens inntekter og eiendom. Det som opprinnelig var tiende, betalt av menighetslemmene, ble først en slags kirkeskatt, og etter hvert en del av de alminnelige skatter. I tillegg til dette, er kirken forvalter av eiendommer av slik antikvarisk verdi at de hører til vår felles norske kulturarv.

Den norske stat har en historie hvor den har overtatt Den norske kirkes økonomiske grunnlag. Av denne grunn kan staten av moralske grunner ikke frasi seg ansvaret for Den norske kirkes økonomi. Den må etablere en trygg, økonomisk basis for en organisasjon med rundt seks tusen ansatte, en stor virksomhet og mange eiendommer.

Professor i religionshistorie, Torkel Brekke:

Les også

Vi bør betale både dåp, vielse og begravelse selv

Nestleder Bente Sandvig i Stålsettutvalget:

Les også

Når noen livssynssamfunn er likere enn andre

Tre ulike begrunnelser

Stortinget drøftet våren 2010 norsk livssynspolitikk. Debatten avslørte bred enighet om religionenes positive og byggende rolle i samfunnet, og at det var god statlig, politikk å føre en aktivt støttende religionspolitikk. En konsekvens av det, er fortsettelsen av rause finansieringsordninger der andre tros— og livssynssamfunn i prinsippet skal motta det samme som Den norske kirke. Når de i dag ikke gjør det, er det ganske enkelt fordi Den norske kirke har en helt annen historie, og tilleggsoppgaver som de andre ikke har, blant annet i forvaltning av kirkebygg og gravferdsforvaltning.

Noen mener vi bør benytte endringen i forholdet mellom kirke og stat til å endre finansieringsgrunnlaget for både Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn. Blant disse finnes tre ulike begrunnelser. Den ene er den idealistiske, representert ved blant annet magasinet «Strek» som kort og greit mener at kirkene bør klare seg selv – uten offentlig støtte. Den andre er den liberalistiske, representert ved professor Torkel Brekke, som mener det ikke er en offentlig oppgave å finansiere menneskers trosliv. Han har som tilleggsargument at det vil føre til større engasjement blant medlemmene. Den tredje mener, uten liberalistisk ideologi og tilleggsargumenter, at det ikke er en offentlig oppgave å finansiere menneskers trosliv. Den er representert ved et mindretall i utvalget som la frem innstillingen « Et livssynsåpent samfunn ».

Demokratisk forpliktelse

Jeg mener staten fortsatt bør føre en aktivt, støttende religionspolitikk, men likevel drøfte om vi bør gå over fra offentlige rammebevilgninger til andre ordninger. Men, det er ikke gitt hva dette er. Den norske kirke har vært medlemsfinansiert. Dette ble endret slik at tiende og kirkeskatt forsvant inn i de almene skatter. Sverige, Danmark, Island, Tyskland og Italia har kirkeskatt eller livssynsskatt. Den innkreves imidlertid av staten, ikke av kirken eller de enkelte tros- eller livssynssamfunn. I Sverige, Danmark og Tyskland bestemmer kirkene skatteprosenten. I Island og Italia finnes en livssynsskatt som innkreves av staten. Alle må betale, deretter fordeles midlene til de enkelte tros- og livssynssamfunn – etter deres medlemstall. De som ikke tilhører noen slike må også betale, men deres skatt går videre til universitetet eller en humanitær organisasjon. Ved en ordning som i Island eller Italia bekrefter samfunnet religionenes samfunnsbyggende rolle, samtidig gis et alternativ.

I lys av at religion også brukes til å begrunne terrorhandlinger, og derfor ikke bare har en samfunnsbyggende rolle, bør vi kanskje diskutere om de tros- og livssynssamfunn som skal motta offentlig støtte, bør forplikte seg for eksempel på Grunnlovens paragraf to, om at det norske samfunn bygger på et humanistisk og kristent verdigrunnlag som «skal sikre demokrati, rettsstaten og menneskerettighetene.»


Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Debatt