Debatt

Vi er ikke fredet. Klimakrisen handler også om oss | Synne Skouen

  • Synne Skouen
    Synne Skouen
    Komponist

Foto: Indrelid Trygve / Tornes Erik

Vet vi ikke nok, eller hva?

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.


For første gang gruer jeg meg til sommeren, på dette stedet som har vært verdens tryggeste å bo.

Det skyldes ikke en gjenoppstått angst for huggorm, som var omtrent det eneste vi behøvde å frykte i barndommen. Men forleden opplevde jeg en sjelden vekker, da en forsker ble spurt på P2 om hun, helt ærlig, trodde på at vi vil klare å nå klimamålene for oppvarming av kloden. Svaret var nei; da må det nok skje et mirakel.

Det er dette vi ikke snakker om: At vi er blitt for mange mennesker, og at «bærekraft» brukes som et trylleord for fortsatt vekst når vårt totalforbruk av biologiske ressurser og energi for lengst har overskredet hva kloden tåler.

I denne situasjonen sier vår statsminister at vi må føde flere barn, og verdens politiske og økonomiske elite setter seg i hver sitt privatfly og dundrer til Davos.

Les også

2018 er det fjerde varmeste året som er registrert

Buksevarme

Det er mulig vi trenger å trøstes, på vår vei mot undergangen. Jeg tror kanskje det. I hvert fall har jeg i det lengste valgt nesten ikke å høre på gode, kompetente stemmer som med inne- og utestemme har pekt på at å lage el-biler er å likne med «å tisse i buksa for å holde seg varm». Fordi det innebærer et så stort forbruk av sjeldne metaller, men uten at det gir noen netto energi-gevinst. For batterier må jo lades.

Å satse på solcelle- eller vindkraft vil på sin side båndlegge altfor omfattende arealer, sier de samme stemmene, ikke minst fordi det er så mye mindre effektivt enn vannkraft og olje. Mens atomenergi er altfor risikabelt, både med tanke på farene ved drift og uhell ved lagringen av radioaktivt avfall.

Kort sagt: Situasjonen er umulig, og vi kan like gjerne gi oss?
Nei. Men vi må kunne forlange et minimum av ærlighet fra toppledere: Det er ikke noen bærekraftig utvikling her, uten at vi snakker om det motsatte av vekst, og hva det innebærer av radikal omfordeling og nedskalering. Hvis alle skulle te seg som et norsk gjennomsnittsmenneske, ville vi trenge – hvor mange kloder?

Volvens spådom

For min del er situasjonen – endelig – blitt personlig, etter sist sommer. Som gikk hardest ut over bøndene. «Endelig», fordi det gjerne er det personlige motiv som blir avgjørende for handling.

Her jeg satt, og kjente at jeg ble langsomt vettskremt av den store, knusktørre stillheten i et nabolag omkranset av skog og med nyheter om hele byer som brant ned på den andre siden av Atlanterhavet, gikk det omsider opp for meg at vi ikke er fredet. Dette handler også om oss. Bare en liten gnist skulle til, for at jeg skulle befinne meg i et gnistrende inferno.

Og de kompetente stemmene gir jo ingen løfter om bedre tider. Tvert imot. Det er like før jeg går tilbake til Voluspá og finner frem gammel visdom, for bare hør: «Svart blir solskinnet somrene etter, vondt alt været ... jord siger i hav ... høyt leker flammene mot selve himmelen..»
Vet vi ikke nok, eller hva?

Les også

Orkaner herjer. Branner brenner. Polene smelter. Kan vi redde verden? | Erling Røed Larsen

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Klimapolitikk
  2. Klimaendringer
  3. Bærekraft

Flere artikler

  1. DEBATT
    Publisert:

    Hvorfor er overforbruk borte fra ZEROs vokabular?

  2. KULTUR
    Publisert:

    På tross av miljøbevegelsens protester: Disse forskerne mener grønn vekst er mulig

  3. DEBATT
    Publisert:

    Hva koster mennesker som står uten arbeid? Hva koster flyktninger?

  4. DEBATT
    Publisert:

    Kom igjen, NHO og Innovasjon Norge, lag et fond der de på dagpenger kan søke jobben som gjør en forskjell

  5. DEBATT
    Publisert:

    Vi har ingen demokratisk krise

  6. DEBATT
    Publisert:

    Norge får en regjering med svar på de utfordringene landet må møte. Det er jeg glad for.