«Men de er ikke drabantbyer noen av dem. Ingen!» | Lars Thue

  • Lars Thue
    Professor i historie, Handelshøyskolen BI, og leder av Lambertseter historieforening
Drabantbyen Lambertseter ble påbegynt i 1952, mens siste byggetrinn ble avsluttet i 1961. Tilsammen bygde OBOS, Oslo bolig- og sparelag, 3.311 leiligheter på det 1.800 dekar store området.

Overskriften er et sitat fra arkitekt Frode Rinnan. Men vår historieforening står fast: Lambertseter var landets første drabantby!

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

I Aftenposten har Erling Dokk Holm gående en serie med essays om drabantbyer. Hva slags forståelse av ordet drabantby bruker Dokk Holm i sine artikler? Den 6. august stiller han det sentrale spørsmålet: «Hva er en drabantby?»

Han svarer ved å vise til at begrepet brukes til å forklare steder som blant annet Ammerud, Romsås, Lambertseter, Furuset og Holmlia og at uttrykket betyr satellitt eller følgesvenn til den store byen. Han trekker dessuten frem kjennetegn som blokkbebyggelse og at drabantbyene er planlagte samfunn, «bygget i perioden 1950 til 1990, og gjerne oppført i løpet av noen få år».

Lars Thue er professor i historie ved Handelshøyskolen BI, og leder av Lambertseter historieforening.

Sovebyer, ikke drabantbyer

Sentrale arkitekter og planleggere bak disse stedene forsto imidlertid begrepet annerledes. Denne artikkelens overskrift er et sitat fra arkitekt Frode Rinnan, referert av journalist Ivar Sekne i biografien Han forandret Oslo (2015). Rinnan var med å planlegge flere «drabantbyer», men er mest kjent for arbeidet med Lambertseter.

Rinnan mente en drabantby, slik ordet opprinnelig var ment, skulle være rimelig selvforsynt med arbeidsplasser. Det var ikke boligområder som Oppsal, Bøler, Manglerud og Lambertseter.

En studiekamerat av Rinnan, Erik Rolfsen, ble Oslos byplansjef i 1947. Begge hadde bakgrunn i det radikale tidsskriftet PLAN, og de samarbeidet tett i etterkrigstiden. «Bydelene i Oslo er feilaktig blitt kalt drabantbyer, og dette har skapt en utbredt misoppfatning av dem,» skrev Rolfsen til nå professor Sture Kvarv i 1985. Bydelene var ikke selvbergende nok til å kalles drabantbyer, de var «sovebyer».

Romsås i Oslo.

I etterkrigsårene ble det altså ikke planlagt drabantbyer som passet inn i den opprinnelige betydningen av ordet. Men under okkupasjonen utarbeidet Oslos byarkitekt, NS-mannen Frithjof William Rode, «Et forarbeid til generalplan for Stor Oslo» der drabantbyen i sin originale tapning var et hovedelement i «kampen mot storbyen». Til tross for NS-retorikk tok Rodes plan opp i seg mange de internasjonale tendensene i arkitektfaget, tendenser som også påvirket etterkrigstidens sosialdemokrater, som hagebykonseptet.

Les også

Ingen andre steder i Norge finnes det et like merkverdig, originalt og radikalt boligprosjekt som Romsås

Landets første drabantby

For Rode representerte drabantbyen en desentralisering av både boliger og arbeidsplasser. Flest mulig boliger skulle ha en hageflekk som kunne brukes til matproduksjon, og boligene skulle skape trivsel for å rette opp den lave fødselsraten i hovedstaden.

Rode planla fire drabantbyer i Stor-Oslo, i Holmen/Sandvika, Grorud, Østensjø og Lillestrøm. Som aktiv i Lambertseter historieforening var jeg spent på om Rode knyttet Lambertseter til drabantbyen Østensjø. Men nei. Bare Oppsal, Bøler, Abildsø og Manglerud var med som boligområder, mens områdene i sør var tenkt som industriområde.

Vi fortsetter sikkert å bruke ordet drabantby slik Dokk Holm forklarer det, til tross for autoriteter som Rinnan og Rolfsen. Og vår historieforening står fast på at Lambertseter var landets første drabantby!

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.