Finanskrisen er ikke over. Den er blitt til noe mørkere: den nye normalen. | Wanda Kristiansen
Det er ti år siden finanskrisen utløste en menneskelig tragedie som har endret verden.
Det sies den er over nå, den verste økonomiske krisen verden har sett siden den store depresjonen. Men spørsmålet er: Over for hvem? Og hvem sier dette?
I 11 år har jeg jobbet og levd i Spania, et av landene som ble verst rammet. Det har vært en grotesk historie.
Du vil ikke høre vanlige spanjoler fortelle deg at krisen er over. Den har bare blitt noe mer usynlig og kanskje enda farligere: Den er blitt den nye normalen.
Dobbeltbløffen
Jo da, økonomien vokser igjen, og arbeidsledigheten er «nede» i 17 prosent. Faktisk begynte friskmeldingene å komme allerede i 2014, mens millioner av mennesker led, fordi «BNP hadde begynt å vokse».
Men å si at krisen er over fordi BNP vokser, er et farlig bedrag. Som Nobel-økonom Joseph Stiglitz påpeker: BNP kan ikke brukes som et mål på velferden i et land. Den sier bare at økonomien vokser, men ikke hvordan og for hvem.
Og bak ledighetstallene skjuler det seg en mørkere historie om et nytt, hensynsløst arbeidsliv med ustabile jobber, lave lønninger og fattigdom. Bedrifter har fått «to arbeidere for prisen av én», sier spanjolene selv. Utrygge jobber er utrygge liv.
Den britiske økonomen Guy Standing påpeker: En ny, enorm samfunnsklasse kalt prekariatet vokser frem fra krisen. De lever i permanent utrygghet, stress og fortvilelse over den vestlige verden. Fattige og utrygge arbeidere får ikke barn, huslån og satser ikke på fremtiden.
«Finanskrisen» er over og alt er bra på børs. Men den har skapt et helsefarlig samfunn der livsløpet, livskvaliteten og selve livet er i krise.
Jeg er «krisen»
Jeg var frilansjournalist før kuttene i media gjorde meg til engelsklærer på spanske privatskoler og har selv opplevd hele «krisen».
Mens krisen er glemt og champisen spretter på børsen, opplevde jeg i fjor å miste jobben da jeg lå på sykehus og ble sykmeldt i tre uker. I år har kolleger blitt nektet retten til å gå til lege og fått skjenn for å gå i begravelse.
En som mistet moren og ble borte en måned, mistet jobben sin også. Jeg vet hva det er å få lønnstrekk når jeg er syk. Jeg har vært tvunget til å jobbe svart og å miste jobben da jeg klaget til sjefen. Kolleger som griner, går syke på jobb, utvikler migrene og har panikkangst, er en del av normalen.
Moderne slaver
Medlemskap i fagforening er «galskap.» Da kommer du på sjefens svarteliste når det gjelder å fornye kontrakten. Hold ansatte utslitte og redde – det er suksessoppskriften på lydige, moderne slaver.
Dette er ikke tabloide anekdoter, dette skjer ikke isolert uten en sammenheng og politikk som tillater det. Og det skader deg innvendig, å leve i uverdighet satt i system.
Jeg tør ikke å få barn.
Uten strøm, varme og vann
Men jeg er en av de «heldige»: Som journalist i 2014 intervjuet jeg en mor i matkø som hadde satt datteren sin på barnehjem. Hun hadde blitt langtidsledig, deprimert og for fattig til å være mor, fortalte hun meg mens hun holdt rundt rasjonen sin med tørrvarer, som ikke krever kjøleskap eller oppvarming.
En slagpasient uten råd til medisiner, hvisket til meg mens hun tittet ut gjennom persiennene og ventet på å bli kastet ut. Én av Spanias fem millioner «energifattige» fortalte om livet sitt uten strøm, varme og vann. En trebarnsmor satt fyr på seg selv i banken sin da familien skulle kastes ut av huset. «Dette er ikke selvmord», sa naboer. «Det er mord».
Folk som lette etter mat i supermarkeders søppelkasser, fikk bøter.
«Den økonomiske krisen er en forbrytelse mot menneskerettighetene», sa kritikerne. I «austeritetens navn» og «til folks eget beste», ble velferdsstaten, rettsstaten, arbeidslover og demokratiet meiet ned i rekordfart.
Retten til å protestere mot krisepolitikken ble også strammet inn, bøtelagt og kriminalisert.
- Se også: Robert Reich om den økonomiske utviklingen siden 2. verdenskrig:
De rikeste ble rikere
Ordene vi bruker, definerer. «Krise» er et ord som mobiliserer; det er en unntakstilstand, en kritisk nødssituasjon som legitimerer radikale handlinger.
Mange mener krisen var en pervers svindel: Den ble en lisens for å privatisere, senke lønninger, rasere velferdsstaten, arbeidslover og menneskerettigheter.
De rikeste ble rikere under krisen, resten ble fattigere. Offentlige redningspakker gikk til de skyldige i finansverdenen som var raskt tilbake med milliardoverskudd, mens uskyldige mennesker fikk livene ødelagt.
Forfatter Naomi Klein mener krisen var et klassisk eksempel på «sjokkdoktrinen»: Trikset er frykt – å skremme en befolkning til å gå med på normalt uakseptable politiske tiltak imot deres eget beste. Beskjeden var: enten innstrammingspolitikk – eller verdens undergang. Men det fantes alltid alternativer.
Hvem sin krise?
Når man snakker om at den økonomiske krisen er over, må man spørre for hvem. Mens lønninger sank, har antallet millionærer i Spania økt med 76 prosent siden krisen startet. Globalt ser vi samme historie. Ulikhetene øker. Den globale økonomien er rigget for en oppad distribusjon av rikdom.
Amazon-eier Jeff Bezos er verdens rikeste mann, mens arbeiderne hans lever i fattigdom. Amerikanske skattebetalere må subsidiere varekjeden Walmarts ansatte med offentlig støtte til matkuponger og sosialboliger, fordi de ikke kan overleve på lønningene. Dette gjør Walmart-familien, som er USAs rikeste familie, til landets største velferdsmottager.
De uskyldigste, fattigste, de lengst unna festen på Wall Street, betaler fortsatt. Den virkelige krisen – den menneskelige, politiske, sosiale, miljømessige og samfunnsmessige – har bare begynt.
Krisen er ikke over. Den har bare blitt den nye normalen. Og å kalle noe «normalt», er kanskje enda farligere enn ordet «krise».
