Debatt

Jurist og religionsforsker: Bør Visjon Norge egentlig forbys? | Njål Høstmælingen

  • Njål Høstmælingen
    jurist, religions- og menneskerettighetsforsker

Religionsfriheten beskytter ikke bare det å tro, men også det å synliggjøre sin tro og formidle sin tro til andre, skriver jurist og religionsforsker Njål Høstmælingen. Her er Visjon Norges grunnlegger og sjef Jan Hanvold. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix

Man kan ikke forby noe bare fordi man ikke liker det.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

I en kronikk i Aftenposten 12. juli gjennomgår Cecilie Erland og Sigmund Voll Ådnøy en rekke kritikkverdige forhold ved den kristne TV-kanalen Visjon Norge og hevder at den «diskriminerer, selger frelse og forvirrer små barnesinn».

De etterlyser lovendringer «for å stanse denne type virksomhet».

Njål Høstmælingen er jurist og forsker på religion og menneskerettigheter. Foto: Privat

Det er ulike startsteder for denne diskusjonen. Tar man utgangspunkt i religionsfriheten, er det opp til enhver å tro på det man vil.

Religion og tro er noe privat og personlig, en uklar størrelse som ofte står i strid med andres valg og som vanskelig lar seg forklare, måle og konkretisere. Religionsfriheten er nedfelt i menneskerettighetene og i vår egen grunnlov.

Religionsfriheten beskytter ikke bare det å tro, men også det å synliggjøre sin tro og formidle sin tro til andre.

Misjoneringen, som vi kjenner fra Madagaskar-misjonen og Jehovas vitner, er godt innenfor dette vernet.

I tillegg beskytter religionsfriheten det å organisere og drifte trossamfunn. At trossamfunn ber sine medlemmer om å bidra med tiende eller gaver som skal gå til drift av trossamfunnet, er dermed noe som kan gjøres i ly av religionsfriheten.

De sårbare sjelene

Religionsfriheten beskytter dermed både Visjon Norge – som den som tilbyr velsignelser og meget gjerne mottar pengegaver – og det enkelte individ som ønsker å ha noe å tro på og mer enn gjerne gir gaver til trossamfunn og karismatiske religiøse ledere.

Men noen ganger kommer det religiøse litt vel langt i bakgrunnen for andre motivasjoner, og hvor religionsfriheten ikke strekker til. Når Scientologikirken forbys i en del land, pekes det gjerne på at denne organisasjonen synes å være mer opptatt av å hente inn penger fra sine medlemmer enn å tilby et fullverdig religiøst alternativ.

Det hevdes at den bruker metoder som nærmer seg tvang, trusler og hjernevasking og da særlig rettet mot sårbare sjeler. Og det er kanskje nettopp her Visjon Norge er på svakest grunn.

«Fremmed» er ikke et argument

Religionsfriheten er ikke grenseløs. Det står nedfelt i menneskerettighetene at myndighetene kan gjøre inngrep av hensyn til «den offentlige trygghet, for å beskytte den offentlige orden, helse eller moral, eller for å beskytte andres rettigheter og friheter».

Men inngrep kan kun skje dersom det er «nødvendig i et demokratisk samfunn», noe som betyr at det bare kan foregå rent unntaksvis og bare dersom andre og mindre inngripende tiltak ikke kan gjennomføres.

Det holder derfor ikke at velgere og politikere ikke setter pris på virksomheten, er redd for at foretrukne religioner mister medlemmer eller synes at religionen er «fremmed».

Det at trossamfunn genererer store inntekter, holder heller ikke i seg selv som et argument for å forby aktiviteten.

Det finnes mange lover

Dersom virksomheten preges av misbruk av utsatte grupper i samfunnet, finnes det allerede reguleringer som tar sikte på å gi beskyttelse.

Lov om alternativ behandling av sykdom med videre – den tidligere kvakksalverloven – forbyr annet enn helsepersonell å behandle alvorlige sykdommer, som for eksempel kreft.
Straffeloven har forbud mot bedrageri.

Markedsføringsloven regulerer mildere former av det samme og har særskilte regler om reklame rettet mot barn. Bruk av trusler, tvang og hensynsløs adferd er forbudt gjennom straffeloven.

Tilsvarende er det i straffeloven forbud mot hatefulle ytringer og diskriminering, noe som også reguleres av diskriminerings- og likestillingsloven.

Like tilfeller må behandles likt

Det er vanlig å si at man ikke kan forby alt man ikke liker. Men på dette feltet er det allerede så tett med regler, at det åpenbart ikke er regler det skorter på. Da kan det være mer hensiktsmessig å se på praktiseringen av reglene.

Når helseminister Bent Høie (H) har signalisert at noe skal gjøres, er det helt avgjørende – sett fra menneskerettighetenes ståsted – at like tilfeller behandles likt og at det ikke etableres ordninger som kun rammer noen utvalgte. Dette gjelder like mye ved utvikling av nye regler som ved håndheving av de reglene som allerede finnes.

En særskilt oppfølging av Visjon Norge kan ikke være drevet av medienes eller politikernes jakt på oppmerksomhet.

På den ene siden må man finne frem til og praktisere ordninger som balanserer rettighetene til trossamfunn og enkeltindividers religionsfrihet. På den andre siden må man beskytte utsatte mennesker mot bedrageri og krenkelser.

Selv om det er vanskelig å finne den rette balansen nettopp når det gjelder religion, er det på ingen måte en umulig oppgave for den som tør å være tydelig og prinsippfast.

  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Religion
  2. Kristendom
  3. Jus